Hornborgasjön

De to store innsjøene Vänern og Vättern er blant de mest iøyenfallende elementene på kartet over Sør-Sverige. Omtrent midt mellom dem ligger den langt mindre Hornborgasjön, omgitt av gammelt kulturlandskap med åkrer, skog og store eiketrær. Av ulike grunner har de skandinaviske tranene valgt å samles her under trekket, både vår og høst. De følger den vestligste av de tre trekkrutene i Europa, med viktige rasteplasser mellom vinterområdet i det sørlige Spania og hekkeplassene i nord. I tillegg fins det en sentraleuropeisk trekkrute mellom Norden og Nord-Afrika; og som om ikke det var nok, også en østeuropeisk trekkrute til og fra Øst-Afrika, der mange traner tilbringer vinteren i Etiopia. Norske traner følger den vestlige trekkruten til Spania, mens finske traner har mer å velge i og kan følge alle de tre trekkrutene. Det gjør trolig traner lenger østfra også, for det trekker langt flere traner gjennom Europa enn det antallet som hekker i Norge, Sverige og Finland.

De siste tiårene har imidlertid stadig flere traner begynt å korte ned på trekkrutene ved å overvintre ved det som tidligere bare var rasteområder i Europa, faktisk så langt nord som øya Rügen ved Østersjøkysten. Og britiske traner tar seg ikke bryet med å trekke i det hele tatt; de tilbringer vinteren rundt hekkeområdene.

Men til tross for disse endringene er tranetrekket framdeles et mektig skue, særlig ved de største rasteområdene. Ved Laguna de Gallocanta i Spania overvintrer opptil 80 000 traner, og ved viktige rasteplasser under trekket samles enda flere: Ved Lac du Der Chanteqoc i Frankrike er det talt opp hele 200 000 traner, og ved Hortobagy i Ungarn 135 000. Ved Hornborgasjön (etter at mange av de finske fuglene har tatt av østover) kan det om våren samles tett opp mot 30 000 traner.

Jeg har hatt et mål om å få oppleve tranetrekket i noen tiår, men det har ikke blitt alvor av det, sikkert mest fordi tranen tross alt er en relativt perifer art for de fleste vestlendinger. De siste ti årene har det imidlertid skjedd en påfallende vekst i antall hekkende traner nord på Vestlandet, og bare i Sogn og Fjordane hekker det nå trolig 30-40 par. Og dermed hadde tranefokuset vokst seg såpass stort at jeg i slutten av mars i år satte meg i bilen og kjørte den lange veien til Hornborgasjön.

Hornborgasjön
Sjøen er så grunn at den kanskje like gjerne kan kalles en våtmark, og har vært et av mange tragiske eksempler på lite gjennomtenkte senkings- og oppdyrkingstiltak. Det begynte allerede tidlig på 1800-tallet, og gjennom fem omganger med dreneringstiltak fram til 1933 ble vannspeilet redusert fra 28 km² til en fuktig sump med noen vannflater her og der. Dette ble det (som så ofte ellers) ikke dyrkbart land ut av, og etter 30 års tilværelse som ødelagt natur med forsvinnende fugleliv, fikk Naturvårdsverket i 1965 i oppdrag å finne ut om sjøen kunne gjenopprettes og få noen av naturverdiene tilbake. Etter det vi får tro må ha vært litt fram og tilbake en stund, bestemte man seg i 1988 for å restaurere sjøen. Når man omsider kom i gang med dette i 1992 økte tempoet betraktelig, og tre år senere var sjøen blitt 85 cm dypere og var tilbake til sine opprinnelige 28 km² vannflate. Dette er med andre ord en svært grunn innsjø, noe man fremdeles kan se mange steder midt ute i vannet, der det står partier med død krattskog som druknet underveis i vannstandsøkningen.

I 1997 ble den restaurerte Hornborgasjön vernet som naturreservat. Sjøen slik vi ser den i dag er altså ganske nyetablert, men tranene har nok hatt den som rasteplass vår og høst i noen tusen år. Eller rettere sagt, tranene har stoppet for å finne mat i kulturlandskapet rundt sjøen. Selve sjøen er viktigst som overnattingsplass, for tranene vil helst sove med beina i vannet for å føle seg trygge. Og når det er så grunt som i Hornborgasjön, er det plass til svært mange traner.

Maten de har forsynt seg med har i nyere tid skiftet fra poteter til korn. Lenge ble det dyrket store mengder poteter til brennevinsproduksjon i området, og det lå alltid mange poteter igjen i jorda etter innhøstingen; nok til traner både på høsttrekk og på vårtrekk. Men etter hvert ble det slutt på de lokale brenneriene, og man gikk over til å dyrke korn. Man fortsatte riktignok noen år å dyrke poteter for tranene, men det ble for arbeidskrevende. For å unngå konflikter med bøndene legger man nå i stedet ut korn om våren. Kornet blir spredt over et stort område ved sørenden av sjøen om natten, mens tranene står ute i vannet og sover nordpå, og i løpet av vårtrekket går det med 150 tonn korn. Om høsten blir det ikke lagt ut noe, for da dyrkes det jo ikke noe på markene, og tranene sprer seg vidt utover i åkerlandet rundt sjøen for å beite på korn som er til overs etter innhøstingen. På høsten er tranene mer sky, og antallet er rundt halvparten av det man kan se om våren.

Flyfotoet viser området der det legges ut korn til tranene ved infosenteret Trandansen i sørvestenden av Hornborgasjön. Kornet kjøres om natten ut på markene mellom utkikkspunktet ved infosenteret i nord og Bjurums kyrka i sør. Det er to parkeringsplasser i området, den nordlige nærmest infosenteret og den sørlige, der bobilene som regel samles. Parkeringsavgiften på 50 kroner dagen går til innkjøp av korn til tranene. Det innfelte kartet viser omgivelsene rundt sjøen, med parkeringsplasser for ulike turstier.

150 tonn korn koster nok en del kroner, men det er ikke sikkert det er noen dårlig forretning. Årlig lokker tranene nemlig til seg rundt 150 000 besøkende fra Sverige og andre deler av verden i løpet av ukene med det heftigste tranetrekket...

Trandansen
Det var til det kornbestrødde området sør for Hornborgasjön jeg kom kjørende om ettermiddagen 28. mars, og parkerte ved besøkssenteret som kalles Trandansen. Det er ikke tillatt å forstyrre tranene ved å gå ut i området der de beiter, men holder man seg bak gjerdet som skiller traner og mennesker kommer man nær nok. Allerede idet jeg åpnet bildøren hørte jeg lyden av tranene bak kollen der besøkssenteret ligger. Og går man nærmere, øker kakofonien omtrent som når man i gamle dager kikket over kanten av Kaldekloven på Runde, og brottsjøen av krykkjeskrik slo mot en. Ute på markene foran meg sto noen titusen traner, og ettersom hver av dem skrek ut og konverserte på tranevis med noen tisekunders mellomrom, ble det naturlig nok en kompakt, sammenhengende og øredøvende vegg av lyd. 

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Klokka var litt over fem på ettermiddagen da jeg var på plass, så sola ville være oppe en og en halv time til. Det var allerede et fint kveldslys, og de fleste av dagens fuglekikkere hadde reist hjem. Det var vel en 20-30 personer tilbake ved Trandansen, og noe færre ved den andre utsiktsplassen borte mot Bjurums kyrka. Det er ofte slik at når naturen er på sitt fineste og aktiviteten størst - det vil si om kvelden og om morgenen - er ikke folk der. Men dem om det.

Ifølge et oppslag på veggen ved informasjonssenteret hadde kveldstellingen dagen før resultert i omtrent 18 000 traner; tallet fra dagens kveldstrekk var ikke klart ennå. Det er som regel i overgangen mars-april at antall traner er på topp, men et imponerende skue er det nok uansett i ukene både før og etter. 

De fleste tranene gikk på bakkene mellom Trandansen og kirka og spiste dagens siste korn, men noen hadde slått seg til i det tilgrensende våtmarksområdet og hadde tydeligvis fått nok å spise. Andre kom inn fra markene rundt, og hele tiden var det fugler i lufta som fløy til og fra.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,7

Jeg kunne se at tranene nå hadde beitet seg ganske nær utsiktsplassen borte mot kirka. En rask kikk på klokka tydet på at lyset ville holde ennå en liten stund, så jeg tok turen dit i raskt tempo. De to utsiktsplassene ligger på små forhøyninger i terrenget, og mellom dem går en gangvei langs gjerdet som skal holde folk unna. Litt før seks var jeg på plass der borte; det hadde blitt litt flere folk der nå, men ikke mange. Det stod en lang rad med bobiler parkert bak utsiktsplassen, og det var nok beboerne i disse som fremdeles holdt det gående.

En langsom bølge av beitende traner var på vei opp bakken mot utsiktspunktet, samtidig som sola var på vei ned mot den skogkledde horisonten bak oss. De nærmeste tranene var i underkant av 30 meter fra gjerdet som skilte fugl og menneske, og med et langt teleobjektiv var det absolutt ikke behov for noe fotoskjul for å studere tranene på nært hold. Det har i alle år vært mulig å leie seg plass i et av fem fotoskjul ute på markene, og jeg hadde vurdert om jeg skulle søke om å få bruke et av dem. Men før jeg kom så langt, fant jeg ut at i år hadde man for første gang droppet å leie ut disse skjulene. Det var for mye administrasjon med dem, het det seg - og nå fant jeg ut at det var like greit; det var ikke noe problem å klare seg uten. 

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 5,6, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/640 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Ti over seks forsvant sola ned mellom trekronene, og scenen foran meg skiftet farge fra gyllent solnedgangslys til blålig kveldslys. Tranene merket også at dagen gikk mot slutten, og det ble mye skrik og skrål. Så mye dansing hadde jeg ikke sett ennå, men akkurat det skjer visst mest om morgenen

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/800 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Halv sju ga jeg meg for dagen, da var jeg oppe i ISO 1600 for å få 1/500 sekund. Tranene forlot også areanaen i stadig større flokker, og fløy nord over sjøen og ut av syne. Det var i samme retning som sola ville stå opp igjen neste morgen, og da skulle jeg stå klar og ta imot fuglene når de kom tilbake med den lysende solskiven bak seg.

Jeg hadde ikke bestilt overnatting noe sted, for alle hoteller og overnattingssteder i nærheten var fulle. Det er ikke så mange av dem heller, og som vanlig når jeg reiser alene var det ikke så nøye med planleggingen. Jeg hadde med telt, og kunne slå det opp inne på området ved besøkssenteret ved Trandansen - men det begynte å bli mørkt, og jeg måtte få i meg litt mat først. Det endte med at jeg ganske enkelt fant fram soveposen og la meg i bilen. De fleste andre besøkende hadde forlatt stedet, og bare en enkelt bobil kom kjørende for å parkere. De romsterte litt med lykter i mørket for å finne den optimale posisjonen (eller hva det nå er bobilister driver med i kveldsmørket), så ble det rolig. Bare et blaff av flombelysning brøt freden, men det ble kortvarig. Det var ikke Fredningsstyrelsen som var ute for å fordrive overnattende bilister, men traktoren som skulle ut på jordene og strø havre til neste dags tranehorder.

29. mars
Det var ingen glødende solskive å se i horisonten da klokka var fem om morgenen. Skydekket hadde senket seg i løpet av natta, og landskapet lå i tett og fuktig tåke. Det var en aldri så liten nedtur, men de første fotografene hadde begynt å dukke opp, så jeg fulgte etter inn i tåka. De første tranene var allerede på plass, det kunne høres på lang avstand.

Tidlig morgenstemning fra høyden ved det lille besøkssenteret Trandansen. Mot øst ligger Bjurums kyrka, og litt til høyre for denne anes gjerdet rundt det andre utsiktspunktet. Bare en enkelt bil står på parkeringsplassen der borte ennå.  Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8, blender 2,8, brennvidde 40 mm, lukkertid 1/50 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -1,0

Tranene hadde ikke fylt opp området ennå; bare rundt tusen av dem hadde kommet inn fra sjøen. Men stadig flere kom flygende inn fra nord for å forsyne seg av nattens utkjørte rasjon med korn, og lydnivået økte i takt med antallet nykommere. 

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/60 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -1,0

På haugen ved besøkssenteret får man god oversikt over landskapet rundt, men man kommer litt høyt i forhold til fuglene. I tillegg ligger det et lite søkk mellom jordene og haugen (se bildet med Bjurums kyrka ovenfor), og tranene tar sjelden turen forbi det søkket. Det betyr at avstanden blir litt stor for nærbilder akkurat der, selv med en lang tele. Bildet til høyre viser haugen ved besøkssenteret Trandansen, sett fra området der gjerdet og stien mellom de to utsiktspunktene går.

Jeg tok turen langs stien, for å se om ikke tranene ville komme nærmere der. Jeg håpet også på at tåka skulle lette, i fall det skulle skjule seg en rødmende soloppgang bak den.

Akkurat det viste seg raskt å være et lite realistisk håp, men dagslyset økte i alle fall stadig på. Og jeg fikk et inntrykk av hvor man bør stille seg for å få de fineste soloppgangene. Så var det bare å håpe det beste for neste morgen...

Tranene framfører gjerne en og annen liten dans som del av parbindingsritualene, også under trekket. Det er veldig fokus på dette blant folk som oppsøker Trandansen, sikkert fordi de som driver naturinformasjonen ved Hornborgasjøn spiller på dette for å lokke besøkende til området, og det er ikke tilfeldig at besøkssenteret har fått navnet sitt. Dansingen foregår mest om morgenen, men det var sant å si ikke veldig mange dansetrinn å se. De fleste av de opptrinnene jeg så kan nok heller klassifiseres som aggresjon, der flere fugler var innblandet og det sentrale temaet sannsynligvis var å formidle beskjeder om å holde respektfull avstand til den utkårede. Og slike meldinger blir det fort en del av når noen titalls tusen fugler er samlet så tett som her. 

Etterpå holder paret gjerne en liten konsert med nebbet høyt i sky og hodet bøyd bakover. Hannen er som regel litt større enn hunnen.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 241 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 288 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Etter hvert forsvant tåka, og sola brøt gjennom. De fleste tranene hadde da unnagjort frokosten, og mange trakk bort til vannkanten der de tok fatt på fjærstellet og slappet av mens de ventet på at det skulle bli lunsjtid (det blir som sagt bare kjørt ut korn én gang i døgnet - om natten - men selv ikke trekkende traner spiser sammenhengende til det er tomt...).

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 263 mm, lukkertid 1/16000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Naturum
Hornborgasjön er mer enn traner, og litt utpå morgenen gikk jeg tilbake til bilen for å kjøre norover til det andre besøkssenteret, Naturum ved den nordøstre bredden av sjøen. Jeg ville være litt tidlig ute, for det skulle ligge et observasjonsskjul ved vannkanten som også fungerte godt som fotoskjul dersom det ikke var for mye folk der. Faktisk er det tre slike skjul ved Naturum, men på kartet var det tydelig hvilket som lå lengst unna besøkssenteret og dermed måtte være det beste.

Bildet til venstre under viser besøkssenteret Naturum (i tillegg ligger det en stor kafe og en parkeringsplasse et stykke unna mot høyre). Det går en gangbro mot venstre, ut mot to av de tre observasjonsskjulene ned ved vannkanten. Bildet er tatt fra stien bort til observasjonsskjul nummer tre, som ligger godt gjemt mellom trærne i vannkanten 200 meter sørover:

Like utenfor skjulet, på drøye 50 meters avstand, er det laget flytende hekkeøyer som hettemåsene har okkupert. Der ute svømte det også rundt noen par med svarthalsdykkere som så ut til å ha etableringsplaner, mens det mot venstre var et parti med oversvømt vierkratt og vegetasjon der et par gråstrupedykkere holdt på å bygge reir. De hadde et svare strev med å jage unna toppdykkere og sothøner som gjerne ville prøveligge når eierne var ute for å samle reirmateriale. Og strødd utover det hele lå flokker av taffeland og toppand, med en og annen laksand og snadderand padlende forbi nå og da.

Rene paradiset for en fotograf med lang tele, med andre ord - i alle fall når man får sitte der alene eller sammen med andre fotografer som skjønner at objektiv, kikkerter, hender og ansikter skal holdes skjult inne i mørket og ikke stikkes ut av utkikksgluggene. Fordi skjulet ligger litt unnagjemt var de fleste av de som kom innom av den noenlunde oppegående sorten, men likevel lønner det seg å være tidlig på plass om morgenen. Observasjonsskjulene står åpne hele døgnet.

To hettemåsehanner slåss om en hunn som gjør seg lekker.  Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/8000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Litt mer gemyttlig mellom taffelendene, som sammen med toppand var den mest tallrike fuglen i området.  Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

De reirbyggende gråstrupedykkerne var stadig plaget av andre fugler som ville prøveligge reiret. Her kommer en gråstupedykker glidende i angrepsstilling. De fleste andre fugler var fornuftige nok til å forsvinne ved dette synet.  Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/4000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3

Selv om toppdykkeren er større enn gråstrupedykkeren, trakk de seg raskt unna når gråstrupedykkerne markerte seg. Denne toppdykkeren er riktignok i angrepsstilling, men det er mot en fugl av samme art.  Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,3

Snadderendene hadde unnagjort alt det der med pardanning, og tok livet litt mer med ro.  Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Det var relativt lav vannstand da jeg var innom, men to av skjulene lå likevel fint plassert i vannkanten. Det tredje lå litt høyere i terrenget, og der var det i tørreste laget. Men det skal være bra forhold for vadere der når vannstanden er høyere og det er mer fuktighet i terrenget. Dette kan tydeligvis variere en hel del gjennom sesongen og fra år til år.

Da det etter hvert begynte å stikke innom litt mer folk, og fuglene begynte å holde avstand på grunn av alle kikkertene og ansiktene som viste seg i gluggene på skjulet, ga jeg meg for dagen. Det er mange stier og fugletårn rundt Hornborgasjön, og jeg ville se nærmere på noen av dem. Fra Naturum kjørte jeg rett nordover et lite stykke til Fäholmen, der det ligger en parkeringsplass like ved veien, og en sti går noen hundre meter videre mot et fugletårn ved vannkanten. Det var en sivhauk over engene som lokket meg til å svinge av mot parkeringsplassen, men da jeg kom ut av bilen var den borte. To tårnfalker dukket imidlertid opp mellom eiketrærne like etterpå, også de med blikket fokusert på markene under seg.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/2500 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Fra parkeringsplassen ved markene gikk en lite markert sti mellom rosekratt og gamle eiker til fugletårnet. Der oppe fra ble jeg oppmerksom på en liten gruppe egretthegrer, en art som har økt merkbart på i Sverige de siste årene. Mens jeg stod og studerte dem i kikkerten på relativt lang avstand, dukket en flokk gjess opp. De hadde lettet fra en mark bak noen trær ved vannkanten, og viste seg å være en liten flokk tundragås med tydelige svarte tverrflekker på buken. Ikke dverggås altså; den arten dukker også opp nå og da, men er betydelig mer fåtallig og en truet art på verdensbasis.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/6400 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Fra Fäholmen kjørte jeg nord om sjøen og nedover på østsiden, til stedet som kalles Utloppet fordi elva Flian renner ut av Hornborgasjön der. Turistinformasjonen beskriver stedet som "en fantastisk plats för fågelskådning", men man bør nok være av den typen som nyter naturen ved å krysse av arter på liste for å ha noe særlig utbytte her. Det står et fugletårn på stedet, men ellers er det preget av en steinfylling med demningen som holder vannet i Hornborgasjön på plass slik at ikke alt sammen renner ut i elva.

Så turen gikk raskt videre til Ore backar, der man kan vandre noen kilometer utover en lav, skogkledd ås med løvtrær og blåveis. Stedet fungerer som overnattingsområde for mange fugler om våren, og ettersom det er forbudt å forstyrre fuglene i Hornborgasjön naturreservat bør man ikke ferdes her om kvelden, natten eller morgenen. Der åsen ender i et nes, står et fugletårn med utsikt mot et par holmer noen hundre meter unna, med en stor hettemåsekoloni.

Blåveis i skogen ved Ore backar. Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8, blender 7,1, brennvidde 12 mm, lukkertid 1/100 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0

Sola går ned litt over seks ved Hornborgasjön i overgangen mars-april, så jeg hadde drøye tre timer å gå på da jeg hadde fullført rundturen og var tilbake ved Trandansen helt i sør igjen. Klokka var rundt tre, og sola og de spredte skyene skapte et fint lys over det åpne landskapet. Jeg skiftet til normalobjektivet og tok noen panoramaserier. Dessverre egner ikke slike seg på nettet på grunn av den avlange formen, men bildet under er et enkeltbilde fra en av seriene. Det er tatt med en brennvidde på 40 mm (80 mm i fullformat) og gir forhåpentlig et inntrykk av landskapet og avstanden til tranene.

Olympus OM-1, M.Zuiko 12-40 mm f2,8, blender 6,3, brennvidde 40 mm, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon EV -1,0 

Skyene dekket sola nå og da, slik at lyset ble mykere og godt egnet for fluktbilder. I lange perioder var det store antall traner i lufta; de både kom og gikk, og det var ikke noen bestemt hovedretning på trafikken. Men man kunne absolutt merke at rastløsheten økte utover på ettermiddagen.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Det var ikke bare flokker i lufta, flere små familiegrupper og par med eller uten ungfugler på slep kom også inn fra jordene rundt. Kanskje for å fylle på med litt korn og sosialisere seg med de andre før det store kveldstrekket nordover ut i sjøen.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Bildene under er tatt noen minutter over seks, og det begynner å tetne til med traner i lufta. Men som det går fram av det første av dem, flyr tranene fremdeles i begge retninger - både inn og ut...

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3 

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3

Kvart over seks forsvant sola bak eiketrærne i sørvest, og jeg pakket sammen. Tidligere på dagen hadde jeg fått ordnet meg et hotellrom i nærheten av Skara omtrent 20 km unna, og satset på å ta kvelden tidlig. Trass i tåken og gråværet som hadde åpenbart seg om morgenen, satset jeg optimistisk på rødmende soloppgang og tidlig oppmøte ved Trandansen neste dag.

30. mars

Det første gløttet mellom gardinene på gamle Brunsbo Biskopsgård klokka halv fem om morgenen ga ikke løfte om noen spesielt betagende soloppgang. Ingen spor av soloppgang i det hele tatt, faktisk. Det var fremdeles mørkt ute, men jeg kunne se at det hadde skyet til igjen i løpet av natten. Av ulike grunner kan det ofte være fristende å pakke seg ned under dyna igjen når det er både mørkt og overskyet klokka halv fem om morgenen, og jeg vurderte et øyeblikk å gjøre akkurat det - men når man først har kjørt 664 kilometer med håp om en anstendig soloppgang, gir man seg jo ikke bare fordi det bokstavelig talt ser litt mørkt ut. Og da det i tillegg dukket opp en svak liten rødtone i horisonten ble det brått slutt på all nøling: Kamerasekk og frokost ble pakket inn i bilen, og med langlys foran og en stadig rødere himmel bak, gasset jeg på i retning Trandansen.

Tranene var på plass, det kunne jeg høre i halvmørket med det samme jeg var framme. Det var fremdeles bare en smal stripe rødrosa skyer i horisonten under et ellers ganske tett skydekke, så nå var det bare å gjøre det beste ut av det så lenge lyset varte. 

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 150 mm, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon EV -1,3 

Jeg passerte raskt forbi utkikkspunktet på haugen ved infosenteret, tok noen bilder av de tranekledde bakkene, og tok fatt på gangveien langs gjerdet bortover mot kirka. Bare der kommer man lavt nok til å få soloppgangshimmelen inn bak tranene, og på et sitteunderlag i den fuktige veikanten satte jeg meg ned inntil gjerdet. Sol og skyer lagde en fin fargeovergang i bakgrunnnen, og for å få et enda lavere standpunkt vippet jeg ut bakskjermen og la kameraet på bakken. Soloppgangsfargene kom ikke til å vare lenge, men fremdeles var det en del ganske lyse og noen litt mattere partier med oransjefargede skyer:

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 5,6, brennvidde 500 mm, lukkertid 1/40 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 220 mm, lukkertid 1/640 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,3

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/160 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,0 

Etter omtrent 25 minutter ble den stigende sola fanget inn av skydekket, og solstrålene traff ikke lenger det smale, skyfri partiet rett over horisonten. Det glødet derfor bare svakt i noen minutter til, så var det over.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/200 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,3 

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/125 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,3 

Etter denne glødende forestillingen skiftet lyset ganske raskt til standard gråvær. Men jeg var såpass eksaltert over å ha fått oppleve en soloppgang med traner at jeg var fornøyd med det meste. Og nå begynte dansingen også å ta av litt; ikke bare aggressive utfall med løftede vinger, men faktisk hopping og dansing med tilhørende halloi. Dessverre var det fortvilende vanskelig å forutsi hvor i flokken av tusen traner foran deg at neste hopp kom til å skje, så her bør man være utstyrt med en solid porsjon flaks - ikke minst for å unngå at alle de andre tranene spolerer bildene. Noe de gjorde hele tiden.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/500 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Gråværsbelysning er ellers ikke noe å kimse av når det gjelder fotografering av fugler, den gir fine detaljer og myk belysning - i motsetning til sollys med skarpe skygger og sterke kontraster. På bildet under ruller teppet av beitende traner langsomt fremover den kornbestrødde bakken. Fuglen som kikker opp er en to år gammel ungfugl; merk at øyet er mørkere enn hos de voksne, at de svarte og hvite partiene på hodet er mindre kontrastrike, og at rødfargen (egentlig et fjærløst parti med rød hud) på hodet ikke er ferdig utviklet. Det kommer gradvis med årene. Ettåringene var enda gråere på hodet og halsen, og manglet helt det røde partiet.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/800 sekund, ISO 1600, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Fra midten av stien mellom de to utsiktspunktene går en gjenfylt dreneringskanal utover jordet. Her viste det seg å komme mange traner ned for å drikke, særlig tidlig om morgenen før de store folkemengdene kommer. Jeg delte utsikten til dammen med en eneste annen fotograf, som naturligvis viste seg å være norsk...

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -1,7 

En danselysten trane / bråkmaker ypper seg, men de andre snur ryggen til... Om man skal kalle de iøyenfallende aktivitetene ute på jordet for dansing eller slåssing får være en definisjonssak; svært ofte så aktiviteten i alle fall ut til å skyldes at beitende fugler kom for nær hverandre, og etterpå gikk de som regel til hver sin kant. Men noe ekte vare var det utvilsomt innimellom, og "dans" høres jo bedre ut dersom man skal nøye seg med en fellesbetegnelse.

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 400 mm, lukkertid 1/1000 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 228 mm, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Olympus OM-1, M.Zuiko 150-400 mm f4,5, blender 4,5, brennvidde 383 mm, lukkertid 1/400 sekund, ISO 800, eksponeringskompensasjon EV -0,7

Etter morgenøkten tok jeg på ny turen til Naturum og fotograferte vannfugler fra skjulet der, før jeg avsluttet med et nytt opphold ved nettinggjerdet langs stien ved Trandansen. Det ble fuktig i været utover dagen, og etter hvert hadde jeg tranene nesten for meg selv på rundt 20 meters avstand.

I halv fem - tiden hadde jeg fått studert dem på nært hold noen timer. Jeg var også blitt våt nok til at jeg fant det betimelig å takke for meg, og tok fatt på de 600 kilometrene hjem med litt over 2000 bilder på minnekortet.

Tilbake

3.9.25