Vårbilder

Våren ble av den spesielle sorten i år. De første vårblomstene begynte som vanlig å spire i mars, men så slo været om til vinter - og termometeret var knapt over 10 grader gjennom hele april og første del av mai. Først etter midten av mai kom våren ut av dvaletilstanden, men da eksploderte naturen bokstavelig talt i grønt på noen få dager. En merkelig og frustrerende opplevelse å gå i det uendelige og vente på å få tatt makroobjektivene i bruk igjen, men desto bedre når det først bryter løs. Skjønt litt frustrerende også at alt skjer på en gang, slik at man heller ikke denne våren rekker over alt man gjerne skulle ha gjort...

 


Havert

I midten av mars var det tid for for å oppdatere informasjon om viktige naturområder på oljevernberedskapskartene for Sogn og Fjordane, og jeg kom over denne digre haverthannen som var i hårfellinga og sikkert derfor helst ville ha sitt på det tørre. I en gruppe på 11 voksne var det også tre små unger født samme vinter, noe som trolig er den første bekreftelsen på at haverten har yngleplasser på Vestlandskysten mellom Rogaland og Trøndelag. Bildet i seg selv er kanskje ikke like interessant rent fotografisk, men øyekontakt gir i alle fall for min del alltid en spesiell spenning til et bilde. I tillegg er bildet enkelt, både i farger og innhold ellers...

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm. ISO 200, f3,5, 1/2500 sekund, eksponeringskompensasjon -1,0 EV. Frihånd.

 


Gammelt pæretre

Tilbake til landjorda, og et gammelt pæretre oppe i skogen som i mars står med helt nakne greiner mot den blå himmelen. Greinene ser svarte ut fordi vi ser rett opp på skyggesiden, og det bidrar med en ekstra dybdevirkning utover det brennvidden på 9 mm gir. Kameraet er holdt helt inn mot stammen.

Olympus E-30, ZD 9-18mm f4-5,6, brennvidde 9mm. ISO 100, f16, 1/15 sekund. Frihånd.

 


Skyer

Slutten av mars var fin og varm og lokket de første vårblomstene til å spire, men i april satte våren bremsene på og det ble vinter igjen. En sur, våt og kald vårvinter som var lite inspirerende, og førte til at jeg bare tok bilder utendørs en enkelt dag i hele april måned (!). Her kikker sola hurtig fram gjennom sprekker i skydekket ved Loenvatnet i Stryn. Skydotter og skygger gjør ofte det å plukke ut små deler av landskapet til en spennede øvelse i komposisjon og lyssetting.

Olympus E-30, ZD 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 54mm. ISO 100, f3,5, 1/5000 sekund. Frihånd.

 


Lundebreen

Ved Kjøsnesfjorden i Jølster ligger Lundebreen som en liten arm av Jostedalsbreen, såvidt synlig nede fra dalbunnen som en lysende borg på toppen av mørke fjell. Å velge et bra utsnitt er viktig for slike motiver, for å skrelle unna uvesentlige elementer som kan virke negativt inn på bildeopplevelsen. Noen mener at slikt etterarbeid er en uting, og at bildet skal være ferdigkomponert og perfekt i søkeren. Synd for dem...

Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 130mm. ISO 100, f4,5, 1/2500 sekund, eksponeringskompensasjon -0,3 EV. Frihånd.

 


Mosesporehus

Natten til 17. mai kom våren omsider i siget. I løpet av nattetimene steg temperatuen fra de sedvanlige 6-7 til 18 varmegrader, og dermed gikk startskuddet for både de plantene som hadde (bokstavelig talt) fått frosset utviklingen siden mars, og for alle dem som spiret fra grunnen av. Denne samlingen med sporehus av bjørnemose i ulike stadier kom jeg over på en steinmur like utenfor stuedøra. I bakgrunnen spilte sollyset inn mellom bladene i vegetasjonen rundt, og laget et lysspill som minnet om nordlyset i miniatyr over sporehusene. Det ble prøvd ut ulike blenderverdier for å finne den rette dybdeskarpheten - det vil si så stor som mulig uten å vise hva som egentlig skjuler seg i bakgrunnen.

Olympus E-30, Tamron 90mm makro f2,5. ISO 100, f8, 1/80 sekund, eksponeringskompensasjon -1,0 EV. Stativ.

 


Froskeegg

I fjor hadde det vært full klekking av øyenstikkere i dette tjernet i slutten av mai. Dette bildet er tatt 19. mai i år, og selv om det ikke ser slik ut her, dekte den lyse stripa med is i bakgrunnen nesten hele tjernet. Vannplantene hadde ikke engang begynt å spire. Men froskene hadde tydeligvis vært i aktivitet, for inne på grunna var et område dekt av eggklaser. De lå så grunt at jeg kunne sitte på tørt land og holde kameraet med vidvinkelen bokstavelig talt rett over dem, og fokusere manuelt på bakskjermen. Klokka åtte om morgenen hadde sola nettopp steget opp over fjellet i øst, så lukkertida ble ikke mer enn 1/15 sekund med en blender som ga passelig dybdeskarphet. Men det holdt akkurat med bildestabilisatoren slått på, og en svært kort brennvidde.

Olympus E-30, ZD 9-18mm f4-5,6, brennvidde 9mm. ISO 100, f9, 1/15 sekund. Frihånd.

 


Vårkål

Vårkålen er et av de klassiske vårtegnene på disse kanter, men i år fikk den konkurranse da våren omsider tok av. De første spirene brøt som vanlig fram for alvor i mars, men så kom vinteren i retur og frøs utviklingen fram til langt ut i mai. Hovedblomstringen kom dermed nesten en hel måned senere enn i fjor (!), og bildet viser litt av det kaoset dette førte til; med de vanligvis så rolige og harmoniske teppene av gule vårkål brutt opp i langstilket panikk fordi løvetannblader og skvallerkål truer med å drukne dem i plutselig vekst. De tre kortvokste blomstene i forgrunnen viser den klassiske idyllen (med bare ett enkelt snikende løvetannblad), mens blomstene i bakgrunnen bakser for livet med å holde hodet over vannet.

Olympus E-30, ZD 9-18mm f4-5,6, brennvidde 9mm. ISO 100, f14, 1/20 sekund. Eksponeringskompensasjon -0,7 EV. Stativ.

 


Gullbasse

Også insektlivet var, naturlig nok, forsinket i år. På det samme stedet som jeg i fjor satt og fotograferte bier og sommerfugler første mai, var ikke summingen og aktiviteten fullt i gang før måneden gikk mot slutten. Denne gullbassen kravlet sammen med åtte andre rundt i en liten klase med engkarse. Det var full aktivitet og bevegelser hele tiden, og en utfordring å følge kontinuerlig med på utsnitt, komposisjon, forstyrrende elementer, dybdeskarphet og fokus. Jeg begynte med en eldre 90 mm makro som ga grei arbeidsavstand, men måtte gi opp den fordi den krevde manuell nedblending etter fokuseringen, og i løpet av det sekundet dette tok hadde gullbassen flyttet seg. Dermed ble det den automatiske 35 mm makroen og en arbeidsavstand på under 10 cm, men etter litt innledende nervøsitet vente billene seg til det nærgående objektivet. Med kort lukkertid og et virvar av blomsterstilker kunne ikke dybdeskarpheten bli særlig stor, så mye av utfordringen ble å ta bildene i det rette øyeblikket da så mye som mulig av billa befant seg i samme skarphetsplan. Gullbassen på bildet gafler i seg av pollen, og spiser ikke særlig pent.

Olympus E-30, ZD 35mm f3,5. ISO 200, f9, 1/125 sekund. Eksponeringskompensasjn -0,3 EV. Stativ.

 


Nyklekt vannymfe

Ettersom mitt eget øyenstikkertjern i 400 meters høyde lå stille og tilsynelatende livløst i slutten av mai, måtte jeg til kysten og lavlandet for å lindre abstinensene. 28. mai fant jeg årets første flygende vannymfer ved Florø, og typisk nok satt de og varmet seg i busker og lyng et stykke unna tjernet de nettopp hadde klekket fra. En utfordring med tanke på forstyrrende kvist og kvas i bildene, med andre ord, så her har jeg brukt et makroobjektiv med relativt lang brennvidde, 90 mm (tilsvarende 180 mm i fullformat). På grunn av terrenget og de lettskremte vannymfene kunne jeg ikke bruke stativ. Utfordringen med urolig bakgrunn kunne dermed ikke løses med stacking av mange bilder med stor blender (og dermed liten dybdeskarphet), men måtte takles på gamlemåten. Liten dybdeskarphet er en spesiell utfordring når man fotograferer vannymfer på grunn av de utstående øynene, som ikke er i samme fokusplan som resten av kroppen. Her går fokusplanet derfor på skrå gjennom insektet, og for å få bakgrunnen passe uskarp blir også vingene og bakkroppen uskarp. Men her som ellers er det viktigst at øynene er skarpe.

Olympus E-30, Tamron 90mm makro f2,5. ISO 200, f8(?), 1/640 sekund. Frihånd.

 


Liljekonvall

Til slutt et ekte makrobilde, der motivet etter den opprinnelige definisjonen av makro skal gjengis minst like stort på filmen/bildebrikken som det er i virkeligheten. Motivet her er den nederste blomsten i en blomsterklase av liljekonvall. Jeg ville ha bildet så rent og grønt som mulig, uten forstyrrende elementer. Dermed ble det stor blenderåpning og svært liten dybdeskarphet. Her kunne jeg selvfølgelig ha brukt stacking for å få hele blomsten skarp, men det tenkte jeg faktisk ikke på akkurat der og da. Om det hadde blitt bedre, er en sak for seg...

Olympus E-30, ZD 35mm f3,5 + 25 mm mellomring. ISO 100, f4, 1/6 sekund. Stativ.

 

 

Hjem

1.6.2013

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer