100 år siden verdens mest tallrike fugl døde ut

Det mangler ikke på jubileer i året 2014. Et av de minst minneverdige, men likevel kanskje blant de viktigste, er utryddingen av den mest tallrike fuglen som noensinne har eksistert. Antall alene ga ingen beskyttelse mot habitatødeleggelser og jakt for vandredua i Nord-Amerika, som døde ut 1. september 1914. Bare femti år tidligere hadde det vært langt flere vandreduer enn mennesker i verden.


Vandredua kan i dag bare beskues i utstoppet tilstand. Dette paret holder hus i Natural History Museum i London.


En kveld gikk jeg i land for å kjøpe melk i et hus nær elva, og mens jeg snakket med folkene inne i huset hørte jeg til min forskrekkelse en høy, tordnende lyd som nærmet seg, etterfulgt av et momentant mørke som jeg umiddelbart tok for å være en tornado som hvert øyeblikk ville endevende huset og alt rundt det. Folkene, som merket seg min forskrekkelse, sa rolig: ”Det er bare duene”; og da jeg sprang ut så jeg en flokk som suste forbi svært lavt mellom huset og høyden som utgjorde motsatte bredd av elva. Duene fortsatte å passere i mer enn et kvarter, og etter hvert endret de retning og trakk bort over høyden, der de forsvant før enden av flokken var kommet til syne.”

Teksten over er oversatt fra American Ornithology, det første bokverket om amerikanske fugler, skrevet av den skotske immigranten Alexander Wilson (1766-1813) og utgitt i årene 1808-1814 (Mershon 1907). Dette var kanskje et av Wilsons første møter med vandredua (Ectopistes migratorius), som blant både innfødte og innvandrere i USA var kjent og skattet som en viktig næringskilde som var tilgjengelig i uendelige mengder. Men ikke overalt og til alle tider; arten kunne dukke opp i flokker så store at de formørket himmelen, for så å forsvinne og bli borte i flere år. Vandredua var utbredt i de enorme løvskogene i det østlige USA og Canada, fra Louisiana nordover til Hudson Bay, der de i flokker beitet seg gjennom skogbunnen etter frø, frukter og nøtter. Når forrådet var tømt, måtte flokkene fortsette videre til andre skogområder, kanskje hundrevis av kilometer borte, som ikke var blitt finkjemmet og tømt i samme sesong. Slik holdt arten det gående i et syklisk mønster av vandringer der ulike delområder bare ble besøkt med års mellomrom.

Hvor stor kan bestanden av vandredue ha vært?
I American Ornithology skriver Wilson om en hendelse like etter 1800, da en flokk vandreduer passerte mellom Frankfort i Kentucky og ”the Indiana territory”:

Om vi sier at flokken var en mile bred (og jeg tror den må ha vært mye mer), og at den forflyttet seg med en fart på en mile i minuttet; så vil de fire timene den passerte over meg bety at flokken hadde en lengde på to hundre og førti miles. Om vi da går ut fra at hver kvadratyard av denne mengden inneholdt tre duer, så vil hver kvadratyard i hele volumet, multiplisert med tre, gi to tusen to hundre og tretti millioner, to hundre og syttito tusen duer! – en nesten ufattelig mengde, og likevel sannsynligvis langt under den reelle mengden.

En amerikansk mile er 1609 meter, og en mile i minuttet tilsvarer 96,5 km/t. Et slikt trekk i fire timer betyr at flokken hadde en lengde på 386,2 km. Flokkens areal tilsvarer 1,6 x 386,2 km, det vil si 621,4 km2, eller mer nøyaktig 621 395 800 m2. Tre duer pr kvadratyard (91,44 x 91,44 cm) tilsvarer 3,59 duer pr. m2, og totaltallet blir da 2 229 549 574 duer. Med noen avrundinger underveis er dette omtrent det samme resultatet som Wilson regnet seg fram til (2 230 272 000 duer). Men den matematikkyndige vil ha merket seg at Wilsons beregninger ser ut til å basere seg på at vandredueflokken som passerte over hodet hans var helt flat, med bare areal og ikke noe volum! Det kan riktignok tenkes at de tre duene i hver kvadratyard ikke fløy ved siden av, men over hverandre. Men heller ikke dette gir en realistisk tolkning av forholdene, for all annen erfaring med flokkdanning hos flygende fugler tilsier at så enorme flokker må ha hatt langt mer enn tre fugler i høyden. At vandredueflokkene bokstavelig talt kunne formørke sola tilsier at flokkene var tettpakkede, med et betydelig volum. Senere kilder (Fischer 1913) antyder at flokkene kunne være 50 meter i høyden. Wilson har trolig glemt volumet, og bare regnet med arealet av flokken. Jeg har ikke funnet noen senere tekster som har kommentert eller korrigert dette.

The Smithsonian Institution har beregnet at det kan ha vært mellom 3 og 5 milliarder vandreduer da europeerne invaderte Amerika. Men om vi tar oss den friheten å gi Wilsons flokk volum, og med et svært forsiktig overslag antyder at det i gjennomsnitt fløy ti fugler i høyden (og tre fugler pr kvadratyard i hver av de ti høydene), må denne forekomsten alene ha inneholdt over 20 milliarder individer! Og som om ikke det var nok, er det langt fra sikkert (skjønt ikke umulig) at hele totalbestanden av vandredue befant seg i denne ene flokken.

Utregningen av individantall på denne måten er svært avhengig av flokkens lengde, som på sin side er regnet ut med grunnlag i at fuglene passerte med en fart på nesten 100 km/t. En slik fart høres voldsom ut, selv om arten nok var selektert fra naturens side til å forflytte seg raskt. Dersom hvert individ spiste 25 gram hver dag, ville en flokk på en milliard duer legge i seg 25 millioner kilo frø og nøtter daglig, og da er rask forflytning trolig en nødvendighet. Om vi går til den andre store av de tidlige amerikanske ornitologene, John James Audubon, innleder han faktisk sin tekst om vandredua i Ornithological biography (1831-39) med følgende: ”The Passenger Pigeon, or, as it is usually named in America, the Wild Pigeon, moves with extreme rapidity…” Dette tilsier at ekstrem hurtighet var noe av det mest karakteristiske ved denne arten, og da er en marsjfart på i underkant av 100 km/t ikke usannsynlig. Både Wilson og Audubon viser dessuten til at vandreduer skutt ved New York hadde magen full av ris, og med tanke på duenes raske fordøyelse (12 timer for komplett nedbryting av et rismåltid er nevnt av begge forfattere) og at nærmeste rismarker var i Georgia og Carolina, betyr dette ifølge både Wilson og Audubon en gjennomsnittsfart på en mile i minuttet, altså 96 km/t. Basert på aktuelle avstander ser dette ikke ut til å være noen overdrivelse. Men om vi likevel sier at Wilsons dueflokk bare fløy i 50 km/t, noe jeg tror er klart i underkant av det reelle, vil flokken likevel ha vært 190 km lang og inneholdt minimum 1,1 milliarder duer (med bare en fugl i høyden) eller mer sannsynlig 10 milliarder eller mer dersom vandredua oppførte seg som andre fugler i flokk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

John James Audubon var ikke bare ornitolog, men også kunstner og en av de mest kjente fugletegnerne gjennom tidene. Bildet viser hans framstilling av vandredua i bildeverket Birds of America. Trolig ble det ikke laget mer enn 200 sett, og med bare 120 kjente eksemplarer i dag er dette verdens mest kostbare trykte bok. Et eksemplar ble solgt i London i 2010 for 7,3 millioner pund. Alle arter er gjengitt i naturlig størrelse, og vi kan ane omrisset av stor hornugle (Bubo virginianus) fra motsatt side av arket.
(bilde fra Wikimedia Commons)

 

John James Audubon (opprinnelig Jean-Jacques Audubon, 1785-1851) var litt yngre enn Wilson, og minst like fascinert av vandredua. Følgende utdrag er oversatt fra Mershon (1907) som gjengir et utdrag fra Audubons Ornithological Biography (1831-39):

Høsten 1813 forlot jeg huset mitt i Henderson ved bredden av Ohio, på veien til Louisville. Da jeg red over de tørre slettene noen miles forbi Hardensburgh, oppdaget jeg vandreduer som fløy fra nordøst til sørvest i et antall større enn jeg kunne huske å ha sett noen gang, og jeg fikk lyst til å telle hvor mange flokker jeg kunne få øye på i løpet av én time. Jeg steg derfor av, satte meg på en høyde og satte med blyanten en strek på papiret for hver flokk som passerte. Men etter kort tid fant jeg arbeidet uoverkommelig ettersom fuglene kom i uendelige mengder, så jeg reiste meg, talte strekene og fant ut at jeg hadde ført inn 163 på 21 minutter. Jeg fortsatte på min vei, og så stadig flere jo lenger jeg kom. Luften var bokstavelig talt fylt med duer; lyset midt på dagen var skygget for som ved en solformørkelse; fugleskitten falt i mengder ikke ulikt smeltende snøflak, og den vedvarende susingen av vingeslag hadde en bedøvende virkning på sansene. (…) Før solnedgang kom jeg til Louisville, femtifem miles fra Hardensburgh. Duene passerte fremdeles i like store mengder, og fortsatte å gjøre det i tre sammenhengende dager.”

Denne flokken må ha vært vesentlig større enn den Wilson regnet ut inneholdt over to milliarder duer, for den brukte ikke fire timer, men bortimot fire dager på å passere. Hvor mange milliarder vandreduer kan det da egentlig ha eksistert? Jeg vil gjerne prøve på noen egne utregninger basert på flokken Audubon så på rideturen til Louisville. Egentlig var det snakk om en tett strøm av mindre flokker, samlet i ett større trekk, men ettersom både Wilson og Audubon omtaler dette som ”en flokk”, gjør jeg det samme her. Audubon skriver at luften var bokstavelig talt fylt med duer, og at de fløy så tett at dagen mørknet som ved en solformørkelse. Det framgår vel også relativt tydelig at dette var den største forsamlingen av vandreduer han hadde sett, og tatt i betraktning at Audubon selv mente at en front på en mile (1,6 km) var langt under gjennomsnittet, tar jeg som et svært forsiktig utgangspunkt at duene fylte lufta over en front med bredde 1,5 km. Audubon skriver videre at duene ved solnedgang samme dag passerte i like store mengder, og at de fortsatte å gjøre det i tre dager. Til sammen fire dager må flokken dermed minst ha brukt på å passere, og det virker som om den var av omtrent samme tetthet hele tiden. Men for sikkerhets skyld legger vi likevel til grunn at mengdene må ha økt gradvis første dag og avtatt gradvis siste dag, og regner at den tetteste forekomsten brukte to dager på å passere. Det er ikke opplyst om denne flokken eller deler av den satte seg til for natten, så jeg regner flytiden til 10 timer i hver av de to dagene, til sammen 20 timer. Farten på denne ”ekstremt raske” arten setter jeg noe lavere enn Audubon og Wilson, til 70 km/t under en slik masseforflytning. Det blir en del gjetninger her, men likevel vil jeg tro at med de relativt solide forbeholdene som er tatt er vi godt innenfor en realistisk vurdering basert på eksisterende opplysninger. Med bare én due per kvadratmeter og ti duer i høyden, blir mitt forsiktige minimumsestimat at kjernen av Audubons flokk var 1400 km lang, 1,5 km bred, dekte et areal på 2 100 km2, og inneholdt minst 21 milliarder duer.

Lengden på flokken utgjør tilsynelatende et logistisk problem, ettersom den i rett linje ville ha dekt en avstand som utgjør to tredeler av vandreduas totale utbredelsesområde. Men fuglene fløy neppe i rett linje, og var som Audubon selv nevner delt i tallrike mindre flokker som i utgangspunktet kan ha hatt ulikt opphav, men som samlet seg i et sentralt hovedtrekk under deler av forflytningen. Ellers bør det nevnes at strekningen Audubon red ligger nesten vinkelrett på den oppgitte retningen for hovedtrekket, men selv om han red rundt 80 km (i luftlinje) passerte vandreduene over ham hele veien. Trekkfronten kan altså ha vært hele 80 km bred (og ikke 1,5 km, som er utgangspunktet for beregningen over), dersom da ikke duetrekket tilfeldigvis befant seg over hodet på Audubon under hele rideturen.

Med vandreduas sykliske mønster av vandringer innenfor de enorme løvskogene som utgjorde det totale utbredelsesområdet, ble som nevnt tidligere en gitt lokalitet bare besøkt med noen års mellomrom. Med dette som utgangspunkt er det ikke umulig at en vesentlig del, kanskje de aller fleste individene av arten, år om annet kunne samles i en enkelt flokk av ufattelige dimensjoner. Kanskje var det en slik ansamling Audubon observerte? Ovenfor har jeg bare regnet ut antall individer i kjernen av flokken, og med smått og stort er det på det gitte grunnlaget sannsynlig at totalbestanden av vandredue for 200 år siden lå på godt over 20 milliarder individer, kanskje bortimot det dobbelte.

I dette ufattelige tallet ligger en betydelig usikkerhet knyttet til hvor mange av fuglene som utgjorde hekkebestanden. Både Wilson og Audubon antyder at vandreduene kunne få tre til fire kull i året, og selv om de er uenige om det var en eller to unger i hvert kull, skriver i alle fall Audubon at antall vandreduer ”ikke sjelden firedobles årlig, og alltid minst fordobles.” Samtidig skriver han at arten var forplantningsdyktig etter seks måneder, så den hadde åpenbart kapasitet til rask populasjonsvekst når næringstilgangen var god.

Vandreduas undergang
Ulike kilder oppgir med relativt høy grad av enighet at verdens mest tallrike fugl nå er enten gråspurven eller queleaen, den lille veverfuglen som finnes i enorme flokker i Afrika sør for Sahara. Trolig finnes det et par milliarder individer av disse artene, men tallene er høyst usikre (regner vi med domestiserte arter, stikker nok høna uansett av med seieren; ifølge FAO er det i underkant av 22 milliarder høns i verden). Men vandredua hadde altså etter alt å dømme bestander langt større enn noen annen fugleart både i nåtid og fortid. Hvordan kunne den forsvinne?

Vandreduas akilleshæl var periodene da de måtte holde seg i ro, enten for å overnatte eller for å hekke. Slike ansamlinger gikk naturligvis ikke upåaktet hen, men lokket til seg både folk og andre predatorer på lang avstand. Audubon gir følgende beskrivelse fra en overnattingsplass ved bredden av Green River i Kentucky, som taler for seg selv (Mershon 1907):

Den lå, som alltid er tilfellet, i en del av skogen der trærne var svært store, og der det var lite undervegetasjon. (…) Fugleskitten lå i et flere tommer tykt lag, og dekket bakken i området som et teppe av snø. Mange trær av to fots diameter var brukket av like over bakken; og greinene på mange av de største og høyeste hadde gitt etter som om skogen hadde blitt rammet av en tornado. Alt talte for at et ufattelig antall fugler hadde tilhold i denne delen av skogen. Mens tidspunktet nærmet seg for fuglenes ankomst, forberedte deres fiender seg spent på å motta dem. Noen var utstyrt med jerngryter med svovel, andre med fakler, mange med lange stenger, og resten med skytevåpen. Vi kunne ikke lenger se sola, men ennå hadde ikke en eneste due vist seg. Alt var klart, og alles øyne stirret opp mot den klare himmelen som var synlig her og der mellom de høye trærne. Plutselig brøt det ut rop fra alle kanter om at ”Her kommer de!” Støyen de laget, selv på lang avstand, minnet meg om en sterk vind som blåser gjennom riggingen på et skip. Da fuglene passerte over meg, følte jeg et forbausende vindtrykk. Tusener ble slått ned av mennene med trestengene. Fuglene fortsatte å strømme inn. Bålene ble tent, og et både praktfullt og skremmende syn åpenbarte seg. Duene, som ankom i tusener, landet overalt, den ene oppå den andre, inntil masser tjukke som tønner hadde dannet seg på greinene. Her og der ga greinene etter for vekten med et brak, og falt til bakken mens de drepte hundrevis av fuglene som satt under dem og tvang ned de tette mengdene som alle greiner var besatt med. Det var en scene av bråk og forvirring. Jeg fant det nytteløst å snakke, eller til og med å rope til de personene som stod nærmest meg. Selv geværskudd kunne knapt høres, og jeg ble oppmerksom på skytingen bare fordi jeg så skytterne lade om.

Ingen vågde seg inn blant ødeleggelsene. Grisene hadde blitt gjerdet inn, og innsamlingen av døde og skadde dermed utsatt til morgentimene. Duene kom kontinuerlig inn, og det var over midnatt før jeg kunne ane en nedgang i antall innkommende. Rabalderet fortsatte hele natten; og ettersom jeg var spent på å finne ut hvor langt lyden kunne høres sendte jeg av gårde en mann som var vant til å ta seg fram gjennom skogen, og da han kom tilbake to timer senere fortalte han at han hadde hørt den tydelig på en avstand av tre miles. Mot daggry, da støyen til en viss grad hadde avtatt, men lenge før det var mulig å skjelne noe i mørket, begynte duene å ta av i en helt annen retning enn den de hadde kommet inn fra kvelden før, og ved soloppgang hadde alle som var i stand til å fly forsvunnet. (…) Det var da de som stod bak ødeleggelsene trådte inn blant de døde, døende og lemlestede. Duene ble plukket opp og samlet i hauger inntil alle hadde så mange som det var mulig å ta hånd om, og så ble grisene sluppet fri for å forsyne seg av resten.”

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tresnitt som viser en noe mer harmonisk nedslakting av vandreduer i Louisiana. Fra "The Illustrated Shooting and Dramatic News," 1875.
(bilde fra Wikimedia Commons)

 

Hekking kunne visstnok finne sted det meste av året, bare skogbunnen hadde et tilstrekkelig dekke av frø og nøtter fra de store løvtrærne. Wilson skriver om en hekkeplass ved Shelbyville i Kentucky at ”den strakte seg gjennom skogen i nord-sør retning; var flere miles bred, og det ble sagt at den var bortimot førti miles (64 km) i utstrekning. Innenfor dette området var nesten hvert eneste tre utstyrt med reir overalt der greinene kunne gi plass til dem. Duene dukket opp i området rundt den 10. april, og forlot den, med sine unger, før 29. mai.” På hekkeplassene var vandreduene stedbundne i enda lenger tid enn ved overnattingsplassene, og nedslaktingen kunne skje i et omfang som for ettertiden er vanskelig å forestille seg. Samtidig må man huske at hekkeplassene kunne inneholde mange millioner fugler fordelt over hundrevis av kvadratkilometer, og at vandreduene formerte seg relativt hurtig. Audubon uttykte det slik: ”Folk som ikke er kjent med disse fuglene kan naturlig nok konkludere med at slike forferdelige herjinger snart ville føre til artens endelikt. Men jeg har kommet fram til, etter lang tids observasjon, at ingenting annet enn den gradvise fjerningen av skogene våre kan føre til noen nedgang.”

Notater av nyere dato tyder da heller ikke på noen vesentlig nedgang verken i Audubons tid eller tiårene som fulgte. Følgende utdrag fra en artikkel av Moritz Fischer i magasinet Bird-Lore i 1913 gir et bilde av situasjonen rundt 1860-tallet:

Av de forsøkene som er gjort på å regne ut antall fugler i et slikt vårtrekk er det nok det av McGee, som på sekstitallet ofte observerte dem oppover langs Mississippidalen, en av de gamle trekkrutene, som sannsynligvis kommer nærmest sannheten. Basert på at en gjennomsnittlig flokk måler 100 meter fra front til ende, og femti meter i høyden, kommer han til at dette tilsvarer rundt 8 800 000 fugler per mile, eller 30 000 000 i en flokk som strekker seg fra et skogsområde til et annet. ”Slike flokker passerte gjennom det meste av den viktigste trekkdagen, med intervaller på noen få minutter. Sammenlagt må antall fugler ha nærmet seg 120 millioner per time i fire timer, eller 600 000 000 duer synlige fra ett og samme punkt når ett enkelt typisk trekk nådde sitt høydepunkt.”

Men omtrent på denne tiden, etter at borgerkrigen var slutt, begynte en omfattende utbygging av jernbanenettverket i vandreduas hjemtrakter. Dette var trolig startskuddet for vandreduas endelikt, for noenlunde samtidig ble frysevogner tatt i vanlig bruk, og telegrafen ble utbygd. Dette åpnet for en bedre koordinering av nedslaktingen, lettere frakt og bedre tilgang til markedene. Moritz Fischer oppsummerer utviklingen greit i sin 1913-artikkel:

Rundt 1840 begynte profesjonelle fangstfolk å jakte på de ubeskyttede flokkene. De forbedret de gamle teknikkene betraktelig, og den viktigste innretningen var et stort nett som raskt kunne dekke et område agnet med salt, saltleire eller korn, og som duene ble lokket til ved lydimitasjoner eller lyden fra fugler i bur. Rundt 1870 hadde antall nettjegerne økt vesentlig. Registeret over duefangere i Wisconsin lister opp rundt 500 navn på personer involvert i denne ugudelige aktiviteten på den tiden. Arbeidet med å lokalisere, drepe og omsette fuglene var nå grundig systematisert og av illevarslende omfang. Duejegerne gikk nå også løs på duene i vintersesongen, som tidligere hadde gått fri for plyndretoktene, og fulgte etter dem til hekkeområdene der de grusomme aktivitetene fortsatte uten å skåne verken hekkefuglene eller ungene deres.”

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fangstanlegg for flygende vandreduer i Canada, illustrert av J.P. Cockburn i 1829.
(bilde fra Wikimedia Commons)

Fischer anslår på basis av duejegernes egne overslag at det i perioden 1866-1876 årlig ble drept 12 millioner hekkefugler, og at et tilsvarende tall unger dermed også mistet livet. Han omtaler ikke avskogingen som på denne tiden nådde sitt maksimale omfang i vandreduas leveområder (i 1872 var skogarealet redusert med 48 % i forhold til det som sannsynligvis var tilstanden da koloniseringen tok til for alvor rundt 1620, se Pimm 2002), men fokuserer, som sine sjokkerte samtidige, på jakt som årsak til vandreduas brå tilbakegang. Ingen hadde trodd at det skulle være mulig å utrydde den tilsynelatende endeløst store bestanden av vandredue, og da reaksjonen kom var det for sent. Jakten fikk skylden, noe som neppe var helt rettferdig, men på samme måte som med våre egne tilsynelatende talløse fiskebestander var det i alle fall hodeløs høsting som ga arten nådestøtet. I praksis skjedde dette i 1878, beskrevet slik av Fischer:

Våren 1878 etablerte de minkende flokkene seg nær Petosky i Emmet County, Michigan, og sør for dette i sumpskogene langs Manistee River, og nær Sheffield i Warren County, Pennsylvania. (…) Manistee-flokken unngikk ødeleggelse fordi den var beskyttet av ufremkommelig skog langt fra nærmeste transportlinje, men ikke så for koloniene ved Sheffield og Petosky. Fra disse to lokalitetene ble det i sesongen fra april til september skipet ut rundt 30 millioner fugler. Slik kulminerte mange års nådeløs forfølgelse i en barbarisk massakre som satte en stopper for de store trekkene, og dømte de spredte overlevende til undergang. (…) Den siste hekkingen av noe omfang skjedde nær Grand Traverse i 1882. Denne siste skansen, omtrent 13 km i lengde, inneholdt trolig mer enn én million duer. 20 000 fugler ble tatt her for å bli slaktet ned på en uke under en fugleskytingskonkurranse på Coney Island, New York. Hekkeansamlinger på noen få hundre individer ble påvist i årene etter. (…) En sørgelig rest, omtrent femti til sammen, oppholdt seg noen år i det sørvestre Missouri. Bare et lite antall fugler levde videre etter oppløsningen av de store flokkene. Spredt i par, i grupper på fem eller mer, eller som enslige individer, ble disse observert med lenger og lenger mellomrom i de tidligere hekkeområdene opp gjennom 90-årene. Et dusin eller så hekket ved øvre del av Au Sable River i 1896. Dette ble den siste kjente hekkingen.

Året etter at dette var skrevet, døde den siste kjente vandredua. Antall alene ga ikke arten beskyttelse mot habitatødeleggelser og jakt, og med sine ekstreme tilpasninger til flokklivet gikk det raskt nedover med vandredua da de store flokkene var brutt ned til smågrupper. Det siste eksemplaret i det fri ble trolig skutt i 1900, og den siste gjenlevende fuglen i fangenskap, Martha, tilbrakte sine siste fem år i ensomhet før den døde 1. september 1914 i Cincinnati zoologiske hage.

                                                  Vandredua Martha fotografert i 2011, tre år før den døde som den siste av sin art.
                                                                   (bilde fra Wikimedia Commons)

 

Kilder:

 
Fischer, M. 1913. A vanished race. Bird-Lore, Vol. XV, No. 2. s. 77-84. http://www.biodiversitylibrary.org/item/35138#page/77/mode/1up (sjekket 20.7.2014)
 
Mershon, W.B. 1907. The Passenger Pigeon. The Outing Publishing Company, New York. http://www.archive.org/stream/passengerpigeon00mers#page/n9/mode/1up (sjekket 20.7.2014)
 
Pimm, S. 2002. The Dodo went extinct (and other ecological myths). Annals of the Missouri Botanical Garden Vol. 89, No. 2, s. 190-198. http://www.jstor.org/discover/10.2307/3298563?uid=3738744&uid=2&uid=4&sid=21104514130303 (sjekket 20.7.2014)

 

Tilbake

12.8.2014

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer