Ved svaledammen
Dammer er interessante elementer i landskapet. For fotografen er de ikke bare fine motiver i seg selv, de representerer dessuten et rikholdig plante- og dyreliv samlet på et lite areal. I vår relativt artsfattige natur er dammene små oaser av mangfold; bare synd at det ikke er så mange av dem. De ligger jo ofte i kulturlandskapet, og der planeres det ut og fylles igjen for å etterkomme presset fra landbrukspolitikerne om rasjonalisering og effektivisering. Bildene nedenfor skriver seg derfor ikke fra en norsk dam. I min egen kommune finnes ikke en eneste slik, og ikke kjenner jeg til noen andre i mils omkrets heller. Bildene er tatt i Danmark, der gamle gårdsdammer finnes både her og der. Og etter hvert som folk har fått øynene opp for verdien av natur og artsmangfold, blir det til og med laget nye dammer. Slik går det vel når det knapt finnes noe igjen av opprinnelig natur. Vi kommer nok etter her på berget også, før eller siden. Må bare ødelegge mer natur først.
Dammen lå ved en relativt nedlagt gård, ikke langt fra havet. I skrentene ned mot sjøen hekket sandsvalene, og gjennom de knuste vinduene i den gamle låven hadde låvesvalene fløyet ut og inn, forbi taksvalenes reir oppunder takskjegget. Det var i overgangen juli-august, og unge og voksne svaler flokket seg støyende på ledningene langs veien. Av og til drysset flokkene ned for å fange insekter ute over åkrene, og noen av dem tok turen over gårdsdammen for å snappe insekter over eller i vannflaten.
En ung låvesvale sjekker mulighetene for å snappe til seg insekter fra vannflaten. Det er neppe viktigheten av å utnytte overraskelsesmomentet som gjør at de kommer susende i stor fart, men heller at det bare er den formen for flyging de behersker best...
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 250.
Manuell fokus
Selv om det til tider var mange svaler i lufta over dammen, var det ikke noen enkel jobb å ta bilder av dem. Dammen var omtrent 20 meter lang, og når en av de kretsende svalene gjorde et utfall ned og bortover vannflaten, tok det den omtrent to sekunder å passere. Jeg stod på en vei 15 meter unna, der fuglene ikke reagerte på at det var folk å se, og prøvde å forutse hvilken fugl som mest sannsynlig ville gjøre det neste utfallet, samtidig som jeg fokuserte på ringene i vannflata som den forrige fuglen hadde etterlatt seg. Enten skjedde det ingenting, eller så gikk ting veldig raskt. Autofokus kunne ikke brukes. Svalene utgjorde bare små deler av søkeren, og ihvertfall under inn- og utflygingen var det rikelig med forstyrrende strå som tiltrakk seg autofokusens oppmerksomhet. Der jeg ville ha fuglene for å få tatt bildene, oppholdt de seg bare et knapt sekund. Så det ble manuell fokusering, der det var om å gjøre å forutsi så godt som mulig hvor på vannoverflaten det var mest sannsynlig at neste utfall ville komme.
I et glimt kommer en sandsvale i høy fart lavt over vannet, med munnen på vidt gap. Et tidels sekund etterpå røper bare krusninger på vannflata hva som har skjedd.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 250.
Det ble mye bom, både med fokuseringen og i det hele tatt bare det å få fuglen inn i søkeren. Det er derfor ikke tilfeldig at de fleste bildene på denne siden har fått et avlangt, horisontalt format; de ble tatt idet jeg registrerte svalene ett eller annet sted i søkeren, og så fikk komposisjonen komme i etterkant. Jeg prøvde å holde ett øye på svalene som kretset rundt i vide buer over dammen, og det andre i søkeren - men fikk dessverre ikke det til å fungere. Så det ble til å holde øye med fuglene på normal måte med kameraet klart, og så snart en av dem så ut til å sikte seg inn, måtte øyet først finne søkeren, og så finne fuglen. Ingen tid til fokusering før bildene ble tatt i serier på fem i sekundet, og da var fuglen borte vekk etter 2-3 eksponeringer. Om jeg i det hele tatt hadde klart å få motivet i søkeren.
Dammen var ikke fullt så bred som den var lang, men den var rikelig bred nok til at fuglene ikke fulgte noen spesiell korridor inn mot vannflata. Det var med andre ord mange muligheter for å plassere fokus på feil sted, og det gjorde jeg da også. De få bildene som ble noenlunde skarpe, var gjerne av fugler som bommet på byttet i første forsøk, og som kom raskt tilbake med et utfall nummer to. Dersom jeg da hadde rukket å fokusere på sentrum av siste krusning på vannflata, ble det treff. Ellers prøvde jeg å få et inntrykk av hvor de fleste fuglene streifet vannflata, og stilte skarpt omtrent der. Dessverre skulle det ikke stort avvik til før bildene ble uskarpe...
Voksen låvesvale i farta, fotografert et tusendels sekund før undernebbet skjærer gjennom vannflaten.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 200.
En sandsvale har glefset i seg byttet og etterlater seg bare noen små bølger på overflaten.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 160.
Taksvaler var det ikke så mange av, og de få som dukket opp var usannsynlig kjappe og vanskelige å få på plass i søkeren.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sekund, ISO 160.
Korte lukkertider
Det var ikke bare fokusbom som førte til uskarpe bilder. Av gammel vane holdt jeg igjen på ISOen, men fant fort ut at det var behov for korte lukkertider. Når kameraet må jage etter lynraske streker gjennom lufta blir det lite av jevn og harmonisk kamerabevegelse, og svært mange bildeserier ble nærmest rykket av. Med ISO på 250 lå lukkertiden stort sett på 1/2000 sekund, og det måtte til. Noen ganger gikk det bra med lukkertid ned mot 1/1000 sekund, men da var det som regel færre fugler i lufta, slik at det var lettere å plukke ut og følge en enkelt fugl med jevn bevegelse av kameraet. Nøye gransking av bildene viser at lukkertiden nok helst bør ligge på oppimot 1/3000 - 1/4000 sekund.
Låvesvale med vanndråpe hengende fra undernebbet. De voksne var noen hakk mer elegante i lufta enn ungfuglene, som ofte gikk i vannet med vannspruten til alle kanter.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 100.
Ung sandsvale som skjærer en grop i vannet for å fange et vanninsekt. I dette tilfellet ble farten bremset opp så mye at selv en relativt lang lukkertid klarte å fryse både vanndråper og fugl. I bakgrunnen til venstre hodet til en grønn frosk (Pelophylax esculentus).
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 100.
Når fuglene en sjelden gang kom flygende paralellt med fokusplanet, økte sjansene for flere skarpe bilder etter hverandre. Men med fem bilder i sekundet ble det som regel bare to bilder med fugl; på det tredje bildet var den borte vekk. Farten var så stor at det heller ikke var mulig å se hva som egentlig skjedde i søkeren, det var bare å klemme av så snart en fugl viste seg, og håpe det beste. Komponeringen måtte skje i ettertid. På de fleste bildene havnet fuglene nær et hjørne, slik at det ofte måtte tas små utsnitt for å få til en noenlunde brukbar komposisjon.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 100.
Noen svaler så ut til å fange byttet med beina. Ganske uventet, men dessverre ble det ingen skarpe bilder av bein i fangstposisjon.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 100.
Det viktigste: Å konsentrere seg om motivet
I perioder med lite aktivitet synker adrenalinnivået såpass mye at man legger merke til verkingen i armene som følger av å stå med kameraet klart hele tiden. Da kan man prise seg lykkelig over å bruke lettvekts Olympusutstyr, og ikke fullformatsutstyr som veier tre ganger så mye. Denslags vil faktisk være et alvorlig handikap, for det blir en del ventetid. Men om man skulle falle for fristelsen til å senke armene en liten smule, kan man være sikker på at en av fuglene vil kaste seg ned i stup og sneie vannflaten perfekt akkurat der man hadde plassert fokuspunktet. Så det nytter ikke å hvile, for hvert øyeblikk kan den perfekte situasjonen oppstå, og jeg gikk glipp av en del slike fordi jeg fulgte med feil fugl, blunket, eller sjekket skarpheten på forrige bilde...
Når fuglene av og til forsvant helt, kom en blandet følelse av glede over omsider å kunne senke armene, og skuffelse over ennå ikke å ha fått det perfekte bildet. Av en eller annen grunn fløy fuglene svært ofte vekk med ryggen til etter å ha vært nede og snappet bytte. Jeg hadde naturligvis ønsket meg det motsatte. Kanskje var det så enkelt som at når fuglene kom inn over dammen fra en spesiell vinkel (nede til venstre), vurderte hjernen at sjansen for å få tatt et skarpt bilde var aller best - kanskje fordi jeg da registrerte bevegelsen i øyekroken noen hundredeler tidligere enn når fuglene kom fra andre retninger?
Det gikk ikke så brå når jeg prøvde å følge en og samme fugl med kameraet hele tiden, for svalene tok ganske lange runder mellom hvert utfall mot vannflaten - og i tillegg kunne jeg i øyekroken se den ene perfekte muligheten etter den andre utspille seg over vannet mens jeg fulgte den fjerne prikken langt borte. Men heldigvis, noen ganger satset jeg på rett fugl og fikk tatt noen bilder som ble noenlunde bra.
Låvesvale med understellet ute. Hva slags bytte de egentlig var ute etter er ikke godt å si, i alle fall ikke i de (mange) tilfellene der de brøt vannflaten ganske ettertrykkelig.
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/1250 sekund, ISO 200.
Låvesvale på søk. Et resultat av å holde samme fugl i søkeren hele tiden, men i den perioden jeg prøvde det var ikke fuglen nedom vannflaten i det hele tatt...
Olympus E-30, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 200mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sekund, ISO 250.
Som svalene hadde oppdaget, inneholdt dammen mye liv. De som gjorde mest av seg var det danskene kaller den grønne frø, som stedvis er svært vanlig. Den er en krysning mellom damfrosk og latterfrosk, som fra et felles utgangspunkt har vært på vei til å utvikle seg til to separate arter. Men så har endringer i utbredelse ført de to isolerte bestandene sammen igjen, og det viser seg at de ikke har utviklet seg lenger fra hverandre enn at de fremdeles kan formere seg med hverandre. Resultatet er en hybridfrosk, som den på bildet under. Det stakk opp froskehoder både her og der i dammen, også i åpent vann. Disse var greie å justere fokus etter, både fordi de lå stille lenge om gangen, og fordi de markerte områder som svalene måtte unngå for ikke å kollidere når de kom susende med nebbet i vannflaten.
22.9.2014