Invasjonshøst ved foringsplassen
Denne høsten hadde jeg en periode både grønnspett, gråspett og flaggspett i skogen ovenfor huset, og etterhvert dukket det også opp tre-fire nøtteskriker. Det ble dermed litt tidligere start på foringssesongen enn vanlig, og selv om det viste seg at grønnspetten tidlig sa takk for seg og gråspetten bare ville spise epler nede på den lite fotogene bakken, ble det i alle fall nærkontakt med flaggspett og nøtteskrike - pluss de mer husvarme representantene for områdets fuglefauna. Og med høstvær og etterhvert snø er det forbløffende hvor mye ulikt lys og hvor mange ulike motiver man egentlig kan få ut av noen greiner og litt solsikkefrø i skogen..
Nøtteskrike
En av hovedpersonene denne høsten, i et sjeldent øyeblikk av refleksjon. Ellers har nøtteskrika en tendens til å gå rett på sak og sette seg direkte i matfatet, fylle munnen med solsikkefrø, og fly opp i skogen for å lagre dem ett eller annet sted som den med litt flaks finner igjen senere. Ettersom matfatet i dette tilfellet ikke er så veldig fotogent, blir det gjerne å vente på de sjeldne gangene da nøtteskrika setter seg til andre steder. Men uansett om det blir bilder eller ikke, er det uansett interessant å få studere slike relativt sky fugler på 3-4 meters avstand. De lager blant annet veldig mange slags merkelige lyder når de er i humør til det...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,2, lukkertid 1/250 sekund, 400 IS0, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Nøtteskrike i morgenlys
Nøtteskrikenes farger forandre seg veldig med lyset. Her titter sola fram klokka 11 om formiddagen 6. desember. Selv om sola gir et mykt lys på denne tiden av året, fører de strålene som finner veien inn i den mørke skogen til utfordringer for bildebrikken når det gjelder å takle et voldsomt bredt kontrastomfang. Det lille bildet til høyre viser hvordan raw-fila ser ut, og det måtte litt bearbeiding til for å få bildet slik øyet så det. Det er fremdeles en del å gå på før bildebrikkene når samme kvalitet som øyet - og godt er kanskje det...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,0, lukkertid 1/1600 sekund, 800 IS0, eksponeringskompensasjon -1,3 EV.
Nøtteskrikeportrett
En drøy halv time senere, og sola har gått ned for dagen. Så lite skal det til for å endre belysningen totalt, og få helt andre bilder. Om lyset ikke er like spennende som ovenfor, er dette bildet i alle fall bedre rent komposisjonsmessig - men det er bare fordi nøtteskrika snur seg og ser mot høyre. Og akkurat det satt jeg og ventet på, for kameraet kunne ikke flyttes lenger mot venstre; da hadde en halv kokosnøtt festet med ståltråd kommet med på bildet...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,0, lukkertid 1/250 sekund, 400 IS0, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Klatrende flaggspett
Flaggspetten klatrer rundt og undersøker barksprekker og annet, også utover på grenene. Her var den riktignok mest opptatt av å klatre rundt for å markere at foringsplassen tilhørte den. Bildet er tatt bare ti minutter etter bildet over, og viser nok en gang hvor fort lyset skifter i skogen. Jeg liker best å stille inn hvitbalansen manuelt, men her hadde jeg glemt å stille om fra sol til skyet (der jeg nesten alltid har den), så i etterbehandlingen er hvitbalansen justert i retning det gule. Eksponeringskompensasjonen skjer derimot fortløpende med tommelen under fotograferingen, særlig med motiver der hovedmotivet har en helt annen lysstyrke enn bakgrunnen.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 3,1, lukkertid 1/200 sekund, 400 IS0, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Flaggspettportrett
På grunn av de håpløse proporsjonene på dagens dataskjermer egner høykantbilder seg dårlig på nettet, så jeg prøver å skifte mellom høykant og liggende format under fotograferingen. Her er stjerten til flaggspetten skjult, slik at den ikke kuttes av bildekanten - og da går det an med liggende format også selv om fuglen er ganske nær. Håper noen en dag kommer på å lage en dataskjerm som er like høy som bred, til en noenlunde anstendig pris...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 137 mm, blender 3,1, lukkertid 1/250 sekund, 400 IS0, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Flaggspett i snøvær
Så kom endelig snøen, 2. juledag. Fallende snø gir en helt spesiell stemning på bildene, og understreker at livet for fuglene er en daglig kamp for tilværelsen. Problemet med snøvær er at snøfnuggene kan komme så nær objektivet at de lager uthviskede, bleke partier på bildet.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 123 mm, blender 3,0, lukkertid 1/100 sekund, 800 IS0.
Kjøttmeis i snøvær
Når man fotograferer ved en foringsplass i snøvær, er et annet problem at maten som lokker fuglene til stedet ganske raskt snør ned, i alle fall når matkilden bare er et halvt kokosnøttskall fylt med solsikkefrø. Årsaken til dette litt smålåtne tilbudet er på sin side at det er lettere å forutse hvor fuglene vil mellomlande på vei til maten, og at de må sitte der en liten stund for å vente på tur.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,3, lukkertid 1/125 sekund, 800 IS0.
Nøtteskrike i snøvær
Når det snør blir lyset veldig blått. I dette bildet er hvitbalansen justert gulere helt opp til 8154 K, og fremdeles er det blått nok. Det snødde relativt friskt da bildet ble tatt, men med en lukkertid på bare 1/125 sekund som her blir snøfnuggene ganske utviskede. Det må derfor virkelig lave ned enorme snøfnugg for at det skal se ut som noenlunde tett snøvær...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 130 mm, blender 3,0, lukkertid 1/125 sekund, 500 IS0, eksponeringskompensasjon +0,3 EV.
Flaggspett og kjøttmeisfjær
Som det har gått fram av bildene tidligere har denne flaggspetten blitt temmelig husvarm, og etter hvert la den seg til ufine vaner. Det så ut til at den helst ville ha hele foringsplassen for seg selv, og bare når det var fire nøtteskriker på plass samtidig nølte den med å angripe alt som rørte seg. Etter hvert gikk jagingen over til regelrette drapsforsøk, og her har en kjøttmeis etterlatt seg ei fjær på trestammen etter litt for nær kontakt med flaggspetten. Det så ut som spetten faktisk prøvde å overraske og ta livet av meisene, noe jeg også har sett forsøk på tidligere år. Flaggspetten bryter seg jo gjerne inn i fuglekasser for å forsyne seg av fugleunger, så hvorfor ikke prøve seg på voksne småfugler når de nå engang byr seg fram?
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, lukkertid 1/100 sekund, 500 IS0.
Blåmeis
Her ventet jeg på flaggspetten, da ei blåmeis dukket opp. Og den har jo så fine vinterfarger at den er en av favorittene, selv om den er ubehagelig rask. Her ble det ikke tid til å zoome inn, så jeg har tatt et utsnitt. Det klarer heldigvis dagens kameraer fint.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, lukkertid 1/200 sekund, 500 IS0.
Flaggspett, vinterportrett
Her hadde snøen lagt seg fint på trestammen, så jeg stilte inn kameraet der og håpte at flaggspetten ville ta turen innom søkeren. Slikt kan være en tålmodighetsprøve, særlig dersom det skjer noe et helt annet sted, men denne gangen kom fuglen og satte seg pent på plass. her er bakgrunnen så lys at eksponeringskompensasjonen måtte helt opp på +1. Ellers er det som regel ikke nødvendig med kompensering ved fotografering av snø i gråvær.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 147 mm, blender 3,5, lukkertid 1/125 sekund, 400 IS0, eksponeringskompensasjon +1,0 EV.
Flaggspettportrett
Jeg liker best bilder med øyekontakt. Derfor ser det vel ut som fuglene stirrer på objektivet i skjulet hele tiden, vurdert ut fra disse bildene, men helst er det nok jeg som sitter og venter på at de skal plassere blikket riktig. I alle fall når fuglene setter seg så fotogent til som her. Og her hadde jeg dessuten kameraet stilt inn på rett sted for en gangs skyld...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,3, lukkertid 1/200 sekund, 200 IS0, eksponeringskompensasjon +0,3 EV.
Vårfornemmelser
Tittelen på bildet er høyst villedende. Som den observante seer sikkert allerede har sett, er dette en kjøttmeis hunn (smal svart stripe nedover brystet) i sitt første leveår (fremdeles noen gule fjær i den hvite kinnflekken), og den satt slett ikke og sang, men gapte mens den vred hodet fra side til side. Kanskje en bit av et solsikkefrøskall i gal hals? I alle fall var det bare å klemme av bilder i rask rekkefølge, og på dette bildet peker nebbet i riktig retning, mot tomrommet til høyre slik at komposisjonen går opp. Hadde den snudd hodet andre veien, hadde bildet blitt ubehagelig trangt.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/125 sekund, 640 IS0, eksponeringskompensasjon +1,0 EV.
Løvmeis
Løvmeisen er en annen favoritt vinterstid, fordi den får så fine fargetoner når det er snø. Så når den dukker opp, er det bare å la alt annet fare.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 182 mm, blender 3,4, lukkertid 1/100 sekund, 640 IS0, eksponeringskompensasjon +0,7 EV.
Nøtteskrike på kvist
Vi avslutter med nøtteskrika. Et enkelt bilde som viser vinterkulden, men det hadde nok vært enda et hakk mer slående om bare snøfnuggene hadde vært litt større...
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200 mm f2,8-3,5, brennvidde 117 mm, blender 3,0, lukkertid 1/200 sekund, 640 IS0, eksponeringskompensasjon +1,0 EV.
10.1.2015