Island rundt på åtte dager
Til tross for at Island og Norge har felles kultur og historie som strekker seg et årtusen tilbake, og at øya er et fredelig hjørne av verden med en både voldsom og fantastisk natur som de få innbyggerne ikke har klart å ødelegge, har Island forblitt et reisemål for spesielt interesserte. Vær og klima lokker ikke mengdene, selv om noen lar seg friste av den blå lagune og en eksotisk langhelg i Reykjavik.
Selv hadde jeg lenge Island trygt plassert i kategorien vanskelige reisemål på grunn av rykter om dårlige veier og svært kostbare leiebiler, men for noen år siden begynte ønsket om en vårtur til Island å manifestere seg for alvor. Og i år fikk jeg omsider gjennomført planene. Denne gangen fikk jeg dra alene uten altfor mange innsigelser, på grunn av det lite attraktive turopplegget: Avreise utenom vanlig ferietid, og relativt klare føringer om at det ville bli en fototur med vekt på lysforhold, venting, overnatting i bil og alt som hører til.
Det er mange gode grunner for å dra til Island når man sysler med naturfoto, men for min del var fuglefotografering en av de viktigste. Island har et fugleliv som kanskje ikke er preget av det helt store artsmangfoldet, men til gjengjeld er det fugler overalt - og de er ofte så tillitsfulle at man kan få naturopplevelser som ikke lenger er aktuelle i Norge sør for Polarsirkelen. Det er få mennesker på Island, og enda færre jegere.
Fire arter hadde jeg spesielt lyst til å se nærmere på: Svømmesnipe, en gammel kjenning fra Finnmarksvidda som jeg knapt hadde sett etter at verden gikk over fra film til minnebrikker; smålom, en annen fascinerende skapning som hos oss er for menneskesky til at den kan fotograferes uten at man sitter igjen med en ekkel bismak av forstyrrelse; horndykker, enda en utilgjengelig våtmarksfugl hos oss; og sist men ikke minst harlekinanda - en av de mest spesielle fugleartene i verden både med tanke på utseende, utbredelse og levevis. Sistnevnte art oppholder seg parvis i elver og stryk før hekketida, og dette var utslagsgivende for når på året det var aktuelt å reise. Jeg ville se harlekinanda i fri utfoldelse i elvestrykene uten samtidig å risikere å forstyrre hekkingen, og da snevret tidsvinduet seg inn til april-mai. April innebærer på sin side en risiko for vintervær med is og manglende ender i elvene, så avreisen ble lagt til midt i mai.
Været på Island er relativt uforutsigbart og skiftende, og i mai har uttrykket "fire årstider på en dag" en viss relevans. Mitt første glimt av Island ble det oransje fyrtårnet ytterst på Stafnes som åpenbarte seg i en sprekk i det lavthengende skydekket mellom regnbygene ved Keflavik, mens det litt senere var lettskyet og sol i Reykjavik 40 km unna. Samme kveld var det 6 grader, regn og kuling nede på sørlandet.
Fordi Island om sommeren ligger to tidssoner vest for oss, taper man ikke mye tid på innreisen: Flyet landet på Keflavik bare 20 minutter senere på dagen enn det hadde tatt av fra Flesland. Jeg plukket opp leiebilen på flyplassen, og hadde ingen planer om å oppholde meg i Reykjavik lenger enn den tiden det ville ta å handle inn mat og drikke og andre nødvendigheter. På grunn av viderverdigheter i sikkerhetskontrollen på Flesland måtte jeg imidlertid også skaffe meg et kokeapparat (se tekstboks nederst), og det innebar å finne fram til en forretning som kunne tenkes å føre den slags. For å gjøre en lang historie kort: Veinettet rundt Reykjavik er omfattende og kaotisk, med firefelts motorveier, dårlig merkede avkjørsler og hissig trafikk. Det gikk bortimot seks timer fra flyet landet til jeg hadde fått gjort unna innkjøpene, kommet meg gjennom veikaoset og funnet retningen mot sørøst ut av byen. Dette var første etappe på ringveien som skulle ta meg Island rundt, en veistrekning på 1332 kilometer som enkelt og greit kalles vei 1. Åtte dager senere hadde leiebilen tilbakelagt hele ringen pluss noen avstikkere, til sammen 1800 kilometer.
For oversiktens skyld har jeg delt omtalen av turen inn etter de landsdelene jeg var innom. Vei 1 passerer gjennom alle de åtte landsdelene på Island unntatt Vestfjordene (Vestfirðir), som den bare tangerer såvidt. Vestfjordene er en av de aller fineste og mest uberørte delene av Island, men området er for stort og veiene for snirklete til at jeg rakk innom på denne rundturen. Det fikk stå igjen til en annen gang, med bedre tid i en litt mildere del av året...
Nordlandene (Norðurland eystra og vestra)
Sørneset (Suðurnes) og Hovedstadsområdet (Hofuðborgarsvæðið)
Kartet under viser de viktigste veiene på Island, med vei 1 (ringveien) avmerket med en litt tjukkere strek enn resten. De røffere "veiene" som bare kan kjøres med firehjulstrekk er ikke vist. De av dem som går i innlandet er uansett ikke aktuelle i mai på grunn av snøen - enten man har firehjulstrekk eller ikke.
Kokeapparat i flybagasjen? På tur ut i bushen er det greit å ha med seg et kokeapparat. Brennstoffet disse er avhengige av, enten det er rødsprit, bensin eller gass, er imidlertid (forståelig nok) ikke tillatt å ta med på fly hverken i håndbagasje eller innsjekket bagasje. Men hva med selve brenneren? Jeg fløy for anledningen med Norwegian, og på deres nettsider fins en oversikt fra IATA som sier at "Camping stoves and fuel containers that have contained a flammable liquid fuel, with empty fuel tank and/or fuel container" kan tas med i innsjekket bagasje, men at operatøren (Norwegian) må gi sin godkjenning. Ved innsjekkingen sa jeg derfor fra om at jeg hadde et kokeapparat med spritbrenner i bagasjen. Personen bak skranken sa som forventet at det ikke var lovlig, men da jeg fortalte hva som stod på nettsidene ble jeg vist til spesialbagasjeskranken. Der ble et indikatorpapir gnidd rundt i brenneren for å sjekke om det var spor av forbudte stoffer. Jeg hadde bare brukt den nye brenneren noen få ganger, og hadde satt den til lufting i flere dager før avreise. Papirlappen ble lagt i en analysemaskin, som etter noen sekunder fastslo at ingenting var funnet. Karene bak disken sa dermed at det var greit å sende kokeapparatet i bagasjen - men de anbefalte at jeg tok det med i håndbagasjen, i fall det skulle bli oppdaget under gjennomlysing av den innsjekkede bagasjen. Det er nemlig ikke lov å åpne bagasje uten at eieren er til stede, og forsinkelsen kan fort føre til at bagasjen ikke kommer med flyet. Jeg tok derfor kokeapparatet ut av bagen, og med til køen foran den vanlige sikkerhetskontrollen. Der var de uenige med sine kolleger i etasjen under, og sa at kokeapparat ikke under noen omstendighet kan tas med i håndbagasjen. Ettersom man ikke kommer langt i diskusjoner med sikkerhetsfolk, gikk jeg tilbake til innsjekkingen for å høre om jeg kunne sende kokeapparatet som innsjekket bagasje. Bagene mine hadde forlengst blitt sendt av gårde, og apparatet kunne ikke sendes uten at det var pakket inn på ett eller annet vis. En plastpose holdt ikke, fikk jeg vite. Ettersom det ikke selges bager på Flesland eller i umiddelbar nærhet, og tiden begynte å bli knapp med tanke på en ny runde gjennom sikkerhetskontrollen, endte det med at jeg sprang ut på parkeringsplassen og plasserte kokeapparatet med brenner i bilen... Det endte altså med at jeg måtte etterlate kokeapparatet, og kjøpe en gassbrenner i Reykjavik. På hjemturen pakket jeg brenneren (uten gassflaske!) i den innsjekkede bagasjen uten å si fra til noen, og det gikk helt uten problemer... |
