Vanskelige farger
Et bilde er som regel en ganske nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. På ett område er nøyaktigheten imidlertid høyst diskutabel, og det gjelder farger. I prinsippet har vi nemlig ingen mulighet for å finne ut om ulike mennesker oppfatter farger på samme måte - ettersom de ikke kan beskrives ut fra andre referanser enn dem vi har skapt hver for oss. Alle vil si at de kjenner igjen rød farge på at den er rød, men begrepet rødt kan i prinsippet oppfattes svært ulikt av forskjellige personer. Men nå skal vi ikke trekke dette for langt, for med mindre mekanismene bak fargeoppfatningen vår av en eller annen grunn skulle skille seg svært fra de andre mekanismene som styrer synet, er det rimelig å tro at vi alle oppfatter farger på samme måte (med unntak for en del vel dokumenterte "avvik", som de forskjellige formene for fargeblindhet).
Når vi i enkelte sammenhenger beviselig tolker farger forskjellig, er dette stort sett bare i korte perioder: En person som har vært ute i overskyet vær og kommer inn i et rom belyst av en lyspære, vil umiddelbart oppfatte lyset som gult. En annen person som har oppholdt seg i det samme rommet en stund, oppfatter det derimot ikke slik. Dette skyldes at øyet er er utstyrt med den samme funksjonen som et kamera har i form av automatisk hvitbalanse: Selv om fargestikket i lyset rundt oss endres fra midt på dagen til kvelden, fra sol til skygge, fra ute til inne, blir dette automatisk kompensert og utjevnet slik at hvitt oppfattes som hvitt. Fargestikk oppfatter vi derfor stort sett bare når vi beveger oss raskt fra en type lys til en annen. Øyet bruker litt tid på omstillingen, men etter noen sekunder har det kompensert for den nye "bakgrunnsfargen" slik at vi oppfatter fargene som noenlunde like dem vi kom fra.
Det varme lyset fra stearinlyset gir bildet til venstre et gult fargestikk. Til høyre er hvitbalansen korrigert, slik at fargene er nøytrale og stearinlyset ser hvitt ut. Men merk at lykta og boka til venstre har fått en blå fargetone fordi LED-lyset er litt kaldere (blåere) enn stearinlyset, og derfor passet bra til de opprinnelige innstillingene i bildet til venstre.
Fargetemperatur måles i Kelvin (K). Skalaen til høyre viser fargetemperaturen ved forskjellige lysforhold. Den nederste fargeskalaen viser hvordan kameraets hvitbalanse fjerner fargestikk ved å nøytralisere det, dvs. tilføre mer av den fargen som mangler. Ved lav fargetemperatur (rødt/gult fargestikk) kompenserer hvitbalansen ved å legge til blått. Kelvin-skalaen i kameraer og bildebehandlingsprogrammer blir derfor snudd på hodet, og lav fargetemperatur betyr blått fargestikk.
Det samme skjer når vi sitter foran PCen og ser på bilder. Dersom alle bildene vi blar gjennom har et varmt og gulaktig fargestikk vil vi ikke legge merke til det etter en stund, fordi øyets hvitbalanse korrigerer fargestikket for oss. Men dersom det i rekken av gulaktige bilder plutselig dukker opp ett med tilnærmet nøytral fargefremstilling, vil øyet med det samme oppfatte dette som blålig. Det mest "riktige" bildet blir altså oppfattet som feil, fordi øyets hvitbalanse har justert oppfatningen vår av hva som er riktig ved å korrigere for gulstikket i de foregående bildene.
Øyets hvitbalanse fungerer likevel langt mer nøyaktig enn den noe kamera er utstyrt med. Mange fotografer tar uansett ikke hvitbalansen så nøye, og har alltid kameraet innstilt på auto hvitbalanse eller den de ellers mener fungerer best sånn jevnt over. Andre tyr til den andre ytterligheten, og har med seg et hvitt papir som de bruker til å finjustere hvitbalansen manuelt med jevne mellomrom. Selv har jeg akseptert at kameraet ikke nødvendigvis oppfatter fargene slik jeg gjør, og er derfor ikke så nøye med hvitbalansen under fotograferingen. Fordi jeg uansett justerer hvert enkelt bilde på PC-skjermen etter at de er tatt, lar jeg hvitbalansen inngå som en del av denne korrigeringen.
Dette avhenger selvfølgelig av at jeg husker hvordan lyset var da bildet ble tatt, noe som går forbløffende greit (med tanke på at det jo egentlig burde være håpløst). Trolig henger dette sammen at øyet er et fabelaktig instrument, særlig når flere ulike bilder vurderes i rask rekkefølge slik at øyet ikke rekker å tilvennes/lures til å akseptere fargestikk, og sikkert også fordi vi har millioner av bildeinntrykk liggende lagret langt bak i (u)bevisstheten. De fleste av disse er imidlertid oppfattet under lysforhold slik vi oftest opplever dem, det vil si midt på dagen. Det er nok derfor de fleste problembildene våre (i alle fall når det gjelder fargestikk) er dem som er tatt under lysforhold som kortvarig skiller seg en hel del fra de vanlige - i praksis slike som er tatt ved soloppgang og solnedgang, og i tillegg slike som er tatt på steder med uvanlige farger. For min del kan dette for eksempel være høstbilder fra fjellet, for ikke å snakke om soloppganger og solnedganger tatt i fjellet om høsten!
Heldigvis er det enkelt og greit å justere hvitbalanse i ettertid. Jeg kjenner riktignok ikke de ulike typene av programvare som følger med forskjellige kameramerker, men Olympus Viewer er svært bra når det gjelder finkorrigering av farger - og har en hvitbalanseinnstilling som er helt samkjørt med hvitbalansen i kameraene jeg bruker. Utsnittet til høyre viser hvordan det ser ut (her justering av hvitbalansen i en raw-fil som ble tatt med 6000 K). Adobe Lightroom gir dvaskere farger rett fra raw-filene, og hvitbalansen ser ut til å operere uavhengig av innstillingene i kameraet. Dette betyr at Lightroom ikke bruker helt den samme hvitbalanseskalaen som OV, men til gjengjeld kan hvitbalansen også justeres på jpg-filer (for dem som er interessert i det; det går ikke i OV) - og i Lightroom har man også mulighet til å justere enkeltfarger uavhengig av hverandre.
Nedenfor har jeg samlet noen bilder der jeg i utgangspunktet har hatt problemer med å oppfatte raw-filene (de små bildene) som "korrekte" med tanke på fargegjengivelse. For en god del av dem stemmer nok dette også, ettersom jeg uansett ofte gir en god dag i riktig hvitbalanse mens bildet blir tatt. Men så veldig slomsete er jeg heller ikke, så det kan også hende at fargegjengivelsen i raw-filene faktisk er svært nær den rette, og at det bare er øyet som har problemer med å akseptere dem fordi de avviker såpass mye fra alle de "normale" midt-på-dagen-bildene øyet får servert. Noen ganger har jeg prøvd å sjekke ut fargegjengivelsen ved å sammenligne bildet på kameraskjermen med det jeg ser i terrenget foran meg (og deretter sammenligne bildet på kameraskjermen med bildet slik det presenteres på PC-skjermen), og funnet ut at det faktisk stemmer bra. Men dersom øyet og hjernen likevel rett og slett nekter å godta de fargene raw-fila presenterer, er det kanskje likevel ikke så mye annet å gjøre enn å tilfredsstille øyet gjennom en aldri så liten korrigering...?
Uansett; de fargene du ser på et bilde er aldri nøyaktig slik de var på motivet. Avviket kan riktignok være svært lite, men i prinsippet er det umulig å gjengi de millionene av fargenyanser som finnes, på en objektiv og "riktig" måte. Vi må bare prøve så godt vi kan å gjenskape det vi opplevde da vi tok bildet.
Nordlys
Nordlysbilder er trolig de mest "unaturlige" bildene man kan se, og langt de fleste av dem er så langt fra virkeligheten at de knapt ligner i det hele tatt. De er alltid gjengitt mye lysere enn slik motivet fremstod da bildet ble tatt. Da jeg tok bildet til venstre, var det til tross for måneskinnet så mørkt at jeg bare kunne skimte de snøkledde fjellene. I søkeren så jeg så godt som ingenting, og det eneste jeg kunne fokusere på var lysene fra bebyggelsen ved fjorden. For å få horisonten rett måtte jeg bruke det digitale vateret i søkeren, og så var det bare å prøve seg fram med lukkertidene. Mørket betyr naturligvis også at det knapt er farger å melde om, og jeg var fornøyd med det bildet som etter hvert viste seg på kameraskjermen. Men på PC-skjermen har raw-fila et tydelig fiolett fargestikk, med grønne undertoner.
Det korrigerte bildet over brukte jeg ganske mye tid på, men er ikke helt sikker på hvor fornøyd jeg er. Når jeg ser på det sammen med andre bilder virker det klorblått, men når jeg har sett på det en stund ser det greit ut. Og den hvite snøen er jo ganske hvit, noe som jo er et av målene på "korrekt" hvitbalanse. Men er nå snø egentlig hvit om natten? Originalen er tatt med hvitbalansen på 6000 K ("overskyet"). Denne høsten har jeg brukt mye Lightroom til bildebehandlingen, og der ble hvitbalansen ("Temp") justert mot det blå, helt til 4380 K, og for å få vekk det verste grønnstikket ble finjusteringen "Tint" i tillegg endret fra +5 til +14 (mer rosa). Det ble dessuten gjort noen justeringer av enkeltfarger, i hovedsak fikk blått redusert fargemetningen og ble gjort litt mørkere, samtidig som fargemetningen ble satt til null for purpur og magenta (for å fjerne enda mer av det fiolette fargestikket).
Olympus OM-D E-M1, ZD 9-18mm f4-5,6, brennvidde 14 mm, blender 5,6, lukkertid 30 sekunder, ISO 400.
Snøhetta i soloppgang
Så var det over til et av disse vanskelige bildene med soloppgang i fjellet. Raw-fila til venstre er tatt med hvitbalansen på 6000 K (overskyet), og har et blåfiolett preg. Særlig ser skyene urimelig blå ut, og i tillegg tar den blå tonen snerten ut av de første, rødlige solstrålene. Hvitbalansen i Lightroom ble derfor justert en del mot det gule, til 8005 K, slik at skyene ikke er fullt så blå, men litt mer nøytralt grå (ikke helt, naturligvis, for skyer har jo som regel en blåtone, særlig når det fremdeles er litt mørkt). Når man justerer hvitbalansen ("Temp" i Lightroom) blir det ofte nødvendig å etterjustere litt på "Tint", som justerer mellom grønt og rosa fargestikk. Her er det bare justert litt mot grønt, fra +7 til +4. Det skal ofte ikke så mye til for å se forskjell. Individuelle fargejusteringer er det gjort lite av: Litt mindre metning (saturation) i det blå (-18) og litt mer lys (luminance) i magenta (+16) for å få de solbelyste skyene til å lyse litt mer igjen etter de andre justeringene. Endringer som dette er ganske moderate, ettersom skalaen for justeringene går helt til 100.
Noen ganger kan det bli svært mye pirk fram og tilbake med enkeltfarger før bildet sitter, og derfor er det ofte fristende å prøve først med bare de enklere "alt i ett"-justeringene under "Basic" øverst i høyremenyen. Problemet med disse er at resultatet ofte utarter til det ekstreme, så de må brukes med forsiktighet. Resultatene varierer fra bilde til bilde på en ganske uforutsigbar måte; her har jeg satt Vibrance til 12 og Saturation til 29. Men det meste av endringene i dette bildet skyldes rett og slett at blåstikket er redusert gjennom en justering av hvitbalansen. Dessuten er eksponeringen gjort enda ørlite grann knappere (-0,12) enn det ene trinnet undereksponering da raw-fila ble tatt.
Olympus OM-D E-M1, ZD 50-200mm f2,8-3,5, brennvidde 50 mm, blender 2,8, lukkertid 1/60 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.
Høstfjell
Et annet høstbilde fra fjellet, som viser de gulbrun-oransje fargene jeg svært ofte får problemer med. De oransje fargene blir brune med en rødlig fargetone. Bildet er tatt med hvitbalansen stilt på 6000 K, som er bortimot en normalinnstilling for min del. Jeg sjekker riktignok rett som det er hvilken hvitbalanseinnstilling som ligner mest på motivet, ved simpelthen å skifte mellom dem mens jeg ser i søkeren (som er elektronisk, og dermed viser det samme som bildebrikken ser). Det pussige er at jeg ofte først legger merke til at fargene er dvaske og utvannet lenge i ettertid, ofte først når jeg har kommet hjem. Kanskje er det øyets evne til å venne seg til og "fjerne" fargestikk som gjør at jeg ikke legger merke til noe der og da, eller kanskje er det bare slik at et bilde sett på skjermen utendørs er noe helt annet enn det samme bildet på skjermen innendørs. Eller kanskje er det hjernen som henger seg opp i helt andre ting når man jobber med komposisjon, fokusering og eksponering av et motiv i bevegelse - det er jo ofte så hektisk å fotografere at man må ta seg en pust i bakken etterpå!
Mørke skyer samlet seg over en glødende fjellside, og kontrasten var ganske medrivende - her var det bare å få tatt bildene før skyene skygget for sola. Men resultatet ble alt annet enn glødende, og de mørkeblå skyene er grå og kjedelige i raw-fila, nesten brunlige. I dette tilfellet lot øyeblikket seg imidlertid lett gjenskape: Først ble hvitbalansen justert mot blått til 5130 K, og dette fikk himmelen i orden. Så prøvde jeg å øke fargemetningen litt på den enkle måten, ved å justere Vibrance til +29 (ikke Saturation, som ofte blir altfor mye av det gode og ser unaturlig ut). Dette fikk turkameraten til å se litt for mørk ut, så jeg lettet opp skyggene ved å justere Shadows til +33. Dette fikk på sin side høstfargene til å se litt blasse ut igjen, så da gikk jeg ned i enkeltfargene og justerte opp metningen (saturation) av oransje til +33. Og det var det. Ingen justering av eksponering eller lignende, bare noen enkle grep for å få gløden tilbake...
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 20 mm, blender 8, lukkertid 1/800 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Steinmur i Grindsdalen
Denne gamle beitemarka skilte seg ut fra omgivelsene med sitt irrgrønne gress på den ene siden av steinmuren. I søkeren kunne jeg se at grønnfargen ikke ble helt som den skulle, og det kunne jo skyldes at hvitbalansen var stilt inn på overskyet, 6000 K. Den verdien betyr jo gjerne at fargene heller litt mot det gule, særlig når sola holder på å bryte fram slik som her. Så jeg prøvde 5300 K (sol) i stedet, men da ble steinene blå; og på auto ble bildet enda gulere. Jeg lot derfor kameraet stå på 6000 K, og gjorde korrigeringene i ettertid.
Hvitbalansen ble i Lightroom justert mot blått til 4975 K (her må det forresten bemerkes at Adobe Lightroom og Olympus Viewer 3 gir ganske ulike fargestikk med samme verdi for hvitbalansen. Jeg stoler på Viewer 3, som gir de beste fargene av alle bildebehandlingsprogrammer jeg har prøvd, men i denne bolken er det altså Lightroom som er brukt). Eksponeringen ble gjort litt lysere (+0,12), og fordi raw-fila (til venstre) så litt blass ut, ble kontrasten satt til +29. Og for å få mer detaljer i skyene ble Highlights justert til - 100, uten at det betyr noe særlig for fargene. I hovedsak altså bare litt mer kontrast, og en justering av hvitbalansen i retning blått.
Olympus OM-D E-M1, ZD 14-54mm f2,8-3,5, brennvidde 14 mm, blender 8, lukkertid 1/250 sekund, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.
Havørn
I dette bildeparet er det kanskje endringen i vannet i bakgrunnen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet, og akkurat den kan gjerne stå som et eksempel på de lokale justeringene i lysstyrke som gjør Lightroom til et uvurderlig hjelpemiddel, men også her er det fargene som skal være hovedsaken. Og da tenker jeg enda en gang på de problemene mange (alle?) kameraer har med gulbrun-oransje farger. Raw-fila til venstre er helt utslått av dvaske bruntoner som dominerer alle elementene i bildet, fra gress til steiner og vann. Og kanskje var det slik lyset var denne overskyede februardagen, men det tviler jeg på. Og øynene mine nekter å akseptere fargene slik raw-fila viser dem. Det grønne gresset som spirer fram på tua bak havørna må jo nødvendigvis ha vært grønt, og ikke brunt?
Dette bildet krevde en hel del tukling. For å gjøre unna vannet i bakgrunnen først: Highlights ble satt til -100 for å gjøre vannet mørkere og dempe kontrasten mellom for- og bakgrunn. Dette førte til litt fiolettstikk i vannet, så blått fikk Hue (fargenyanse) justert litt i retning grønt (-11) og Saturation (metning) ble satt til +27. Luminance (lyshet) ble justert ned til -60 for å hjelpe til med å gjøre vannet enda litt mørkere. Så til det viktigste: Hvitbalansen ble justert i retning blått for å fjerne det brungule fargestikket i bildet, fra 6000 K til 4975 K. Både vann og steiner fikk da en våt og kald nyanse, og havørna ble løftet fram i bildet. For å få den enda mer fram, ble i tillegg kontrasten i bildet økt til +19, og for en sjelden gangs skyld ble det under "Basic" justert på både Clarity (+19), Vibrance (+24) og Saturation (+7). Til slutt ble fargen i det visne gresset justert litt ved å øke metningen i den oransje fargekanalen til +36. Mye pirk, men også en ganske bra forbedring.
Olympus OM-D E-M1, Sigma 50-500mm f4-6,3, brennvidde 268 mm, blender 6,3, lukkertid 1/640 sekund, ISO 400, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.
8.1.2017