Litt om PC-skjermer til bildebehandling

PC-skjermen er en viktig del av fotoutstyret, for det er der du ser på bildene dine - og det er der du gjør dem ferdige. Man kan alltids diskutere om et bilde bør betraktes som ferdig når kamerautløseren er trykt ned, eller om det skal være rom for etterbehandling av bildene, men den diskusjonen er jeg for min del ferdig med. Digital kamerateknikk basert på raw-filer åpner for at bilder kan tas uten at man nødvendigvis må ha finpusset alt av innstillinger og komposisjon under fotograferingen, og dette gir rom for å reagere raskt når et flyktig motiv dukker opp. Hvor langt man så skal trekke mulighetene som ligger i etterbehandlingen, er en annen sak. Selv om man bare er ute etter å få bildet til å ligne mest mulig på motivet slik det faktisk så ut (eller man tror det så ut) og framstille det så veleksponert og velkomponert som mulig, kan den siste finpussen være en nesten like givende aktivitet som selve fotograferingen.

TN, VA eller IPS?
Da er det greit å ha en PC-skjerm som ikke gjør det altfor vanskelig å gjennomføre de nødvendige finjusteringene. Mest kritisk er kanskje relativt enkle saker som eksponering, der selv små avvik kan endre bildet vesentlig. De fleste PC-skjermer er egentlig ganske dårlige til å gjengi lysstyrken av et bilde på rett måte, fordi den vil variere med innsynsvinkelen. Etter å ha brukt en relativt liten PC-skjerm til bildebehandling i mange år, har jeg nå byttet til en med litt mer skjermoverflate, men den egentlige gunnen til byttet var at den gamle skjermen med TN-panel gjorde det umulig å være sikker på om jeg hadde justert lyset på bildet riktig: Innsynsvinkelen påvirket lysstyrken på skjermen så mye at dersom jeg for eksempel så på et bilde med blå himmel, ble blåfargen tydelig lysere dersom jeg rettet ut ryggen eller hold ansiktet litt nærmere skjermen. Da så jeg skjermen ørlite grann mer ovenfra, og det var alt som skulle til for at bildet så ut som det var overeksponert. Så jeg skjermen litt fra siden, ble bildet mørkere. Nå har jeg fått en skjerm med IPS-panel, og på en slik ser bildet like lyst eller mørkt ut nesten uansett innsynsvinkel. Det finnes en hel drøss med uforståelige betegnelser på ulike skjermer eller rettere sagt paneler (den delen av skjermen som viser bildet), men de kan grovt sett deles i tre hovedtyper: 

• TN (Twisted Nematic): Skjermer med TN-panel har kortest responstid (noen få millisekunder) og håndterer derfor raske impulsskift bedre enn andre skjermer, og er populære blant dem som spiller dataspill. Men de er ikke spesielt gode til så mye annet. Fargegjengivelse, innsynsvinkel og kontrastforhold er stort sett dårlige. Et TN-panel opererer maksimalt med 6 bit teknologi, og kan derfor ikke gjengi like mange og nøyaktige farger som andre paneler.
• VA (Vertical Alignment): Lang responstid, og håndterer derfor ikke video eller spill særlig bra (for bilderedigering spiller dette ingen rolle). Har bedre fargegjengivelse og innsynsvinkel enn TN. Kontrastforhold er svært bra, noe som gjengir svarte partier svart (og ikke mørkegrå) og med godt detaljnivå i mørke partier av bildet, men det største minuset er gjerne at farger kan endre seg ganske merkbart på skjermen når den sees litt fra siden (eller, når du ser rett på midtpunktet av en stor skjerm, vil fargene kunne bli annerledes ute mot kantene).
• IPS (In Plane Switching): Gir lik framstilling av bildet over et stort spekter av innsynsvinkler (farger og lysstyrke er nesten de samme enten du ser bildet rett forfra eller fra sidene), og gjengir farger mer nøyaktig enn andre typer paneler. Kontrastomfanget er ikke like høyt som på de beste VA-panelene, og responstiden er lenger enn på et TN-panel, men bildekvaliteten er stort sett den beste på skjermer med IPS-panel.

Men utover det at en skjerm til bildebehandling helst bør ha IPS-panel, er det et par andre ting som også er viktige: Hvor stor bør skjermen være, og hvor god oppløsning må den ha? For min egen del ville jeg gjerne ha plass til å vise bilder i god størrelse, også i bildebehandlingsprogrammer som stjeler mye plass med diverse kontrollpaneler til høyre og venstre, bilderemser nede eller oppe, og hurtigknapper her og der. Og skjermen burde kunne vise bildet så skarpt som mulig. Kanskje en 4K-skjerm?

Her var det jeg begynte å stusse litt. Størrelsen på skjermen påvirker jo oppløsningen på bildet, så betegnelser som 4K, HD, full HD, QHD og lignende er egentlig ganske villedende. Det er pikseltettheten på skjermen jeg er interessert i, ikke hvor mange piksler den består av. En full HD (high definition) skjerm har 1920 piksler på langsiden. Dette antallet piksler gjør den per definisjon til en HD-skjerm uansett om den er 30 eller 60 cm bred, selv om den minste skjermen har dobbelt så mange piksler pr centimeter. At en skjerm er 4K, QHD eller HD sier med andre ord ikke i seg selv så mye om skjermoppløsningen. Den kommer helt an på hvor stort areal pikslene spres utover.

Skjermoppløsning
Størrelsen på en PC-skjerm uttrykkes som lengden av diagonalen som går på skrå over skjermen, målt med den gammeltestamentlige måleenheten tommer. Skjermoppløsningen blir på samme måte uttrykt i piksler per tomme, eller pixels per inch (PPI), som det heter på fint. Den gamle skjermen min var på 20 tommer. Ganske beskjedent nå til dags, og med 1680x1050 piksler blir det en pikseltetthet på 99 PPI. Dette er samme pikseltetthet som i en 4K-skjerm på rundt 40 tommer, noe som betyr at dersom du sitter like langt fra begge skjermene, vil pikslene se like store ut på begge to. Men bildet blir jo fordelt utover en mye større flate på en 40 tommers skjerm, slik at selve bildet får bedre oppløsning når det dekker hele skjermen.

Tabellen under viser pikseltettheten (PPI, piksler pr tomme) ved ulike størrelser på PC-skjermen og ulike antall piksler i lengde og høyde.

En vanlig PC-skjerm nå er en 24-tommers skjerm med 1920 x 1080 piksler. Av tabellen går det fram at den den har en oppløsning på 92 PPI. Den lille 6 tommers skjermen har jeg lagt inn bare for å vise oppløsningen på en relativt vanlig mobiltelefonskjerm. Man skal ha et syn utenom det vanlige for å se pikslene på en slik skjerm. Den elektroniske søkeren i mange nyere kameraer har enda høyere oppløsning.

Høy oppløsning - smått skjerminnhold
De aller største PC-skjermene er i de fleste sammenhenger ganske meningsløse; de får knapt plass på skrivebordet, og man må flytte ikke bare blikket, men hodet for å se på hele skjermen. Jeg kunne godt tenke meg en 4K-skjerm til bildebehandling, men da må den være av moderat størrelse - slik at man kan dra nytte av de mange pikslene som pakkes tett sammen og gir et rent og fint bilde der hver enkelt piksel knapt er synlig for øyet. Men dessverre krever en 4K-skjerm at man har et godt skjermkort for at du skal kunne se noe som helst. Det har ikke jeg (jeg har ikke noe skjermkort i det hele tatt, bare det som er integrert i PCens hovedkort). Og et godt skjermkort koster fort halvparten av det skjermen koster, i tillegg til at en 4K-skjerm med IPS-panel er ganske dyr i utgangspunktet. Men det største problemet er kanskje at bilder og annet med en definert størrelse i piksler kan bli svært smått på en 4K-skjerm. 4K er en forkortelse for fire tusen, noe som viser til at skjermen har omtrent 4000 piksler i bredden (som oftest 3840). Dersom jeg skal se på denne nettsiden, som nå begynner å bli noen år gammel og ble designet på en skjerm med 1680 piksler i bredden, ville det hele se temmelig smått ut. Nettsiden bruker 950 piksler i bredden, og det betyr at den bare fyller en fjerdedel av bredden på en 4K-skjerm! Det ville bli litt vanskelig både å se og å lese (dersom du allerede har en 4K-skjerm og sitter og prøver å lese dette kan jeg bare beklage, og love at jeg med tiden skal prøve å oppdatere til et mer moderne format...).

Jeg endte med å skaffe meg en QHD-skjerm med 2560x1440 piksler. Først vurderte jeg en 27 tommers skjerm, men fant ut at en 25 tommer med samme antall piksler har litt bedre oppløsning og er stor nok. Oppløsningen er 117 PPI, som på en 38 tommers 4K-skjerm, eller som en liten 4K TV-skjerm i våre dager. Jeg slipper å kjøpe ekstra skjermkort, og ikoner og nettsider blir ikke forsvinnende små. En grei midt-på-treet løsning.

Bildene under viser hvordan denne 950 piksler brede nettsiden ser ut på den gamle skjermen, som er 1680 piksler bred (øverst), og hvordan den ser ut på den nye skjermen som er 2560 piksler bred (nederst):

På skjermen som har 2560 piksler i bredden dekker nettsiden bare omtrent to femtedeler av skjermens bredde. På en 4K-skjerm vil den som nevnt bare dekke en fjerdedel. For bildebehandlingsprogrammer og lignende er ikke dette noe problem, for så godt som alt av nyere programvare tilpasser seg skjermoppløsningen og justerer automatisk størrelsen på ikoner og kontrollpaneler. Det finnes forsåvidt løsninger for gammeldagse nettsider også, for ved å høyreklikke på skjermen og gå inn på "Skjerminnstillinger", kan man under "Skala og oppsett" justere størrelsen på tekst, apper og andre elementer i grove intervaller. Minste økning er 125%, da forstørres innholdet med 25%. Dessverre er det ikke mulig å definere forstørrelsen selv; for min del blir 25% altfor mye.

Forholdet mellom lengde og høyde
I dag har de fleste PC-skjermer et ganske vanvittig format, som egentlig gjør dem uegnede til bildebehandling i det hele tatt. Da de første relativt tynne PC-skjermene kom, var det med et lenge:høyde forhold på 4:3. Ideelt til det meste av kontorarbeid og bildebehandling, for stående formater fikk god plass på skjermen. Men etter hvert begynte folk å se video og film på PC-skjermen, og produsentene begynte å lage dem bredere. Først med et lengde:høyde forhold på 16:10, før produsentene fant ut at de like gjerne kunne bruke samme format som de laget TV-skjermer i, og gikk over til 16:9. Ekstremt upraktisk når man sitter og skriver tekst på et A4-ark på høykant, slik de fleste gjør - men for den nye, store og ikke minst pengesterke brukergruppen gamerne passet 16:9 formatet fint. Og dermed var løpet kjørt, og vi sitter med et standard PC-skjermformat som er så avlangt at det nesten er ubrukelig til bildebehandling. Det passer bare til bilder i lengdeformat, for bilder tatt på høykant lar seg knapt presse inn og blir svært små. Skjermer med sideforhold 16:10 er klart bedre, men slike blir det stadig vanskeligere å få tak i - og de er dyre. Dedikerte fotoskjermer lages gjerne i 16:10, og tilogmed i 1:1, som jo er det ideelle for bildevisning dersom man tar en del bilder på høykant (og hvem gjør ikke det?). Alternativet er å kjøpe en av de tåpelige 16:9 - skjermene i stor størrelse, for på den måten å få god nok plass i høyden til brukbar visning av høykantbilder. Men da må man helst opp i 27 tommer eller mer. Sideforhold på 16:9 og 16:10 høres ikke så forskjellig ut, men i praksis er forskjellen stor. Illustrasjonen under viser en 16:10 skjerm til venstre og en 16:9 skjerm til høyre:

Det samme høykantbildet vist i de to skjermformatene tar seg ut slik:

Det går mye plass tapt med høykantbilder i så avlange formater, og aller verst er det med en vanlig 16:9 skjerm. For å bøte på problemet kan man som nevnt kjøpe en diger skjerm, men det er også mulig å bøte litt på problemet ved å flytte oppgavelinjen som normalt ligger i underkant av skjermen bort på en av kortsidene (som vist ovenfor). Høyreklikk på den mørke delen av oppgavelinjen, velg "Innstillinger for oppgavelinje", og finn "Plassering av oppgavelinje på skjermen". Der velger du høyre eller venstre, og dermed har tilgjengelig arbeidsflate på skjermen din blitt to cm høyere...

Tilbake

 24.1.2020