Fotografering av sommerfugler

Sommerfuglene står i en særstilling blant insektene, ettersom de vel er de eneste i denne enormt artsrike artsgruppen som folk flest har et positivt forhold til (med noen unntak for de artene som på larvestadiet livnærer seg av planter mennesket dyrker). Særlig de dagaktive sommerfuglene av de store og fargerike typene blir lagt merke til og beundret. Og selvsagt også fotografert.

Dagpåfugløye Aglais io, en av de mest iøyenfallende sommerfuglene nesten uansett hvor man befinner seg i verden.
Olympus E-30, 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/200 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3.

Man skulle kanskje tro at en såpass skjør konstruksjon med store, tynne vinger og langsom, flagrende flukt ikke ville være noen evolusjonær suksess, men sommerfuglene har en historie på jorda som demonstrerer det motsatte. Det er funnet fossile sommerfugler som er aldersbestemt til 56 millioner år, men studier av slektskap på molekylærnivå tyder på at sommerfuglene slik vi kjenner dem i dag (ordenen Lepidoptera) utviklet seg for 70-80 millioner år siden. Dette er noen titalls millioner år etter at blomsterplantene spredte seg på jorda, men tilogmed før dette fantes det insekter som var nesten identiske med nåtidens sommerfugler, og som trolig levde av pollen fra de nakenfrøede plantene som fantes den gangen. Disse tidlige "sommerfuglene" er funnet i form av 165 millioner år gamle fossiler, men var trolig nærmest beslektet med nettvingene (orden Neuroptera), det vil si maurløve og gulløye blant nåværende insekter. Dette betyr at sommerfugldesignet faktisk er så bra at det har oppstått to ganger uavhengig av hverandre...

I dag er sommerfuglene i tilbakegang, som andre pollinerende insekter. På mine kanter må man opp i høyden og gjerne til fjells for å finne virkelig gode dagsommerfuglforekomster. I lavlandet dyrkes det frukt, og det skjer som kjent ikke uten bruk av sprøytemidler. Epler er blant de mest krevende i så måte, og for å oppnå de høyglansede og skurvfrie eksemplarene vi vil ha i butikkene, blir epletrær i gjennomsnitt sprøytet 8,5 ganger i løpet av vekstsesongen! Tallet skriver seg fra Statistisk Sentralbyrå og er noen år gammelt, men er nok dessverre ennå aktuelt. I alle fall er det svært lite dagsommerfugler og andre insekter å se i lavlandet. Kanskje dette er mest utpreget på Vestlandet, der arealene med lavland er begrensede og i stor grad bebygd eller oppdyrket.

Hvor finner man sommerfuglene?
Men beveger man seg noen hundre meter over havet, kan man ennå finne lommer med rike insektforekomster. Ironisk nok er dette ofte områder der landbruket er avviklet og nedlagt, som på gamle stølsvoller der gjengroingen ikke har kommet altfor langt, eller oppe i det naturlig åpne landskapet på fjellet. I sommer fant jeg flere arter dagsommerfugler på én gammel stølsvoll i 550 meters høyde i løpet av én time enn jeg har sett i løpet av hele året på et ti dekars område 50 meter over havet, omgitt av mer eller mindre intensivt drevne frukthager.


Gammel stølsvoll i indre Sogn, omtrent 550 meter over havet. På denne lille, men blomsterrike enga omgitt av bjørkeskog ble det i løpet av en drøy time funnet 12 arter dagsommerfugler: Fire arter blåvinger, to gullvinger, en smyger, to ringsommerfugler, to perlemorsommerfugler og en art svalestjert.

Det første problemet for deg som vil fotografere dagsommerfugler, kan altså bli å finne noen. De fleste artene er som voksne avhengig av et visst inntak av vann og energi, og får dette i seg ved bl.a. å suge opp nektar fra blomster. Derfor er blomsterenger, artsrike veikanter, myrer eller andre åpne områder et godt utgangspunkt. Områder med mye tistler lokker til seg flere arter dagsommerfugler. De store og mest mobile artene lokkes også ofte til hager, og sommerfuglbusk (Buddleia) svarer godt til navnet sitt og fungerer som en magnet på en hel del sommerfugler. Men en innført hageplante er kanskje ikke det beste utgangspunktet dersom man ønsker å fotografere sommerfugler i sitt naturlige miljø, dvs. på de næringsplantene de vanligvis bruker.


Admiral Vanessa atalanta på sommerfuglbusk Buddleja davidi. Dette er en hageplante som skriver seg fra Kina, og vokser ikke i vill tilstand i Norge. Ikke noen naturlig næringsplante i Norge med andre ord, men å plante sommerfuglbusker er jo en grei måte å lokke til seg sommerfugler på. Sommerfuglbusken kan i de sørlige delene av landet bli tre-fire meter høy. Den blomstrer på sensommeren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Har du ingen gode sommerfuglhabitater i nærheten, eller bor i et område med aktivt landbruk, kan løsningen være å ta en tur på fjellet en dag med fint vær. For dagsommerfuglenes del er aktivitetsnivået helt klart størst i solskinn, og taper seg merkbart når temperaturen kommer under omtrent 15 grader. I gode sommerfuglområder kan man ved lavere temperaturer gå på leting etter sommerfugler som sitter passive i vegetasjonen. De er ofte forbløffende godt skjult, men finner man noen byr det seg ofte gode muligheter til å fotografere dem på nært hold og ta seg god tid.

...og når finner man dem?
De første sommerfuglene om våren er de artene som overvintrer som voksne, med neslesommerfugl og sitronsommerfugl som gode eksempler. Førstnevnte kan begynne å fly allerede på solvarme dager i mars, men vanligvis må man vente til litt ut i april. Sesongen varer ut august og inn i september, men flygetiden varierer en hel del fra art til art. Noen flyr i to generasjoner; en om våren og en utpå sommeren. Noen eksempler på flygetider hos en del vanlige sommerfugler:
Neslesommerfugl: Lang flygetid; to generasjoner, (mars)april-mai og juni-september
Aurorasommerfugl: Kort flygetid; én generasjon i mai-juni
Rapssommerfugl: Lang flygetid; to generasjoner fra mai til august
Argusblåvinge: Middels lang flygetid; én generasjon fra midt i juni til ut i august

Objektiv, forstørrelse og avstand
I varmt vær er sommerfugler aktive og relativt sky av seg, og forsvinner raskt dersom de merker at noe stort og potensielt farlig nærmer seg. Det er ofte relativt lett å se når man har kommet for nær en nektarsøkende sommerfugl på en blomst, for da avbryter den næringssøket, klapper vingene sammen for å skjule de mest iøyenfallende fargene, og blir sittende stille. Da bør du også holde deg rolig, og fortsette med det til sommerfuglen begynner næringssøket igjen, eller bare sprer vingene for å varme seg. Da føler den seg trygg, og du kan langsomt begynne å røre på deg igjen. Unngå for all del å kaste skygge på sommerfuglen, for da kan du være ganske sikker på at den forsvinner.

Mye av denne katt-og-mus-leken kan man slippe unna dersom man bruker et relativt langt teleobjektiv. Selv bruker jeg stort sett det samme objektivet som jeg bruker til fuglefotografering, dvs. en 50-200 mm, og da som regel med 200 mm brennvidde. Med en nærgrense på 1,12 meter gir dette god nok forstørrelse til å fylle søkeren med middelsstore sommerfugler, og med en 25 mm mellomring kommer jeg nær nok til at også små arter som blåvinger fyller søkeren og vel så det. Og det beste av det hele er at jeg kan gjøre dette uten å skremme unna fotoobjektene.

Noen insisterer på å bruke makroobjektiv til fotografering av insekter, og skarpheten kan nok bli et hakk bedre med et slikt dedikert nærfotoobjektiv. Men dersom man skremmer vekk fotoobjektet slik at skarphetsgevinsten blir rent teoretisk, er det jo ikke mye poeng i. Makro eller ikke, man sparer seg mange frustrasjoner ved å bruke et objektiv med så lang brennvidde at sommerfuglen forstørres opp noen ganger, i praksis 100 mm eller deromkring med 4/3 sensor eller 200 mm eller deromkring med fullformat. Dette forstørrer motivet på samme måte som en kikkert med 4x forstørrelse.

Forstørrelse

Når vi er inn på forstørrelse og makro, er det viktig å merke seg at et objektivs "forstørrelse" kan beskrive to ganske forskjellige ting.

Forstørrelse i forhold til normalobjektiv:
Som med en kikkert kan man regne ut hvor mye et objektiv forstørrer motivet i forhold til slik vi ser det uten hjelpemidler. Et normalobjektiv er pr. definisjon et objektiv som hverken forstørrer eller forminsker. Med et 4/3-kamera tilsvarer dette 25 mm brennvidde, og med fullformatkamera 50 mm. Hvor mye et objektiv forstørrer ved en gitt brennvidde, kan regnes ut slik:

4/3: Forstørrelse = brennvidde / 25. Et objektiv med 100 mm brennvidde gir 100 / 25 = 4X forstørrelse

APS: Forstørrelse = brennvidde / 37,5. Et objektiv med 150 mm brennvidde gir 150 / 37,5 = 4X forstørrelse

Fullformat: Forstørrelse = brennvidde / 50. Et objektiv med 200 mm brennvidde gir 200 / 50 = 4X forstørrelse

Med mitt Olympuskamera med 4/3 bildebrikke forstørrer det nevnte 200 mm objektivet åtte ganger (200 / 25 = 8), dvs. det samme som et 400 mm objektiv på et fullformatkamera. Dette har ikke noe med avstanden til motivet å gjøre, bare hvor mye objektivet forstørrer motivet.

Forstørrelse i forhold til bildebrikkestørrelsen:
Et såkalt ekte makroobjektiv har en forstørrelse på 1X (ofte beskrevet som 1:1), men denne forstørrelsen tar utgangspunkt i hvor stort areal objektivet kan gjengi på bildebrikken:

4/3: Bildebrikken har en størrelse på 13 x 17,3 mm. Dersom objektivet klarer å fylle søkeren (dvs. bildebrikken) med et motiv som er 13 x 17,3 mm, har det en forstørrelse på 1X (eller et makroforhold på 1:1). Et makroobjektiv med 2x forstørrelse (makroforhold 2:1) må på et slikt kamera klare å fylle søkeren/bildebrikken med et motiv som er 6,5 x 8,7 mm stort.

Fullformat: Bildebrikken har en størrelse på 24 x 36 mm. Dersom objektivet klarer å fylle søkeren (dvs. bildebrikken) med et motiv som er 24 x 36 mm, har det en forstørrelse på 1X (eller et makroforhold på 1:1).

Dette har ikke direkte noe å gjøre med brennvidden på objektivet (hvor mye det forstørrer), men hvor nært objektivet klarer å fokusere.

Mange regner ekte makro for fotografering ved et makroforhold på 1:1 eller nærmere. Dette har man ikke bruk for til sommerfuglfotografering, med mindre man vil ta nærbilder av detaljer eller svært små arter. De bildene man ser av denne typen, er ofte av døde eksemplarer.

Som nevnt bruker jeg oftest 200 mm brennvidde til sommerfugler, nærmere bestemt en Olympus Zuiko Digital 50-200 mm f2,8-3,5. Objektivet har en nærgrense på 1,12 meter, som ved 200 mm brennvidde gir et utsnitt på 81x61 mm. Dette tilsvarer et "makroforhold" på 1:4,8 eller 0,21X, noe som passer fint til de litt større artene. Med en 25 mm mellomring reduseres nærmeste fokuseringsavstand fra 1,12 m til 0,88 m ved 200 mm brennvidde; dette gir et makroforhold på 1:2,9 eller 0,35X. Merk forresten at et objektivs nærgrense blir regnet fra motivet til bildebrikken i kamerahuset. Avstanden fra motivet til objektivfronten er en del kortere, for det nevnte objektivet er avstanden 85 cm (57 cm med mellomringen). Dette betyr man må være oppmerksom på hvordan sommerfuglen reagerer, og nærme seg forsiktig, selv med et teleobjektiv.

Fokusering
Når man er så nær små fotoobjekter som sommerfugler, blir dybdeskarpheten veldig liten uansett hva slags objektiv man bruker. Bare noen millimeter av motivet blir helt skarpt, og da er det viktig at disse millimetrene blir plassert riktig. Som ved fotografering av alle andre dyr er det naturlig å plassere skarphetsplanet der øynene er, slik at disse alltid er skarpe. Det betyr at større eller mindre deler av vingene blir uskarpe, og at man derfor helst bør kunne plassere kameraet slik at skarphetsplanet også dekker vingene. Eller i alle fall så mye som mulig av den ene vingen, ettersom sommerfugler bare sjelden sitter med begge vinger i samme plan. Dessverre kan man ikke forvente at sommerfuglen vil samarbeide for å få til dette, men dersom den er i aktivitet på en blomst vil den oftest bevege seg litt rundt, slik at man må sitte klar til å utnytte muligheten når den eventuelt dukker opp.

Det kan være en fordel å slå av autofokusen når man tar bilder på nært hold. Når du har funnet en sommerfugl og fotograferer denne helt inne mot objektivets nærgrense, vil du oppleve at autofokusen rett som det er støter mot nærgrensen og derfor ikke klarer å stille skarpt. Da er det ofte like greit å bruke manuell fokus. Når du har bestemt deg for hvor mye sommerfuglen skal fylle i søkeren, stiller du skarpt, og så er det bare å bevege kameraet noen millimeter fram og tilbake til skarphetsplanet ligger der det skal. Stativ er med andre ord ikke særlig praktisk ved sommerfuglfotografering, men et kamera med bildestabilisering er naturligvis det - her som ved all annen fotografering.

Sommerfugler flyr aldri rett fram, men flagrer uforutsigbart i siksak. Dette er kanskje en av grunnene til at de overlever utfall fra sultne fugler, men det gjør det også bortimot umulig å fotografere dem mens de flyr. Den fotografen eller den autofokusen finnes ikke, som klarer å henge med på flukten. Men sommerfuglenes hang til blomster og nektar gir likevel en mulighet for å fotografere dem når de kommer inn for landing. Finn en passelig forlokkende blomst og sett deg ned og vent med kameraet klart. Stativ er en fordel her for å slippe krampe i armene mens man venter, og forhåndsinnstilt fokus er en god løsning fordi du uansett ikke rekker hverken å komponere bildet eller å fokusere når sommerfuglen dukker opp. Dersom den dukker opp...


Aurorasommerfuglen Anthocharis cardamines sitter nesten aldri i ro, og er derfor en av de vanskelige sommerfuglene å fotografere. Her ble det ikke bare bilde, men til og med et fluktbilde, fordi jeg kom over en hunn som satt klar til å pare seg og som hadde lokket til en hann som flagret rundt. At hannen med de oransje vingetuppene befinner seg rett foran et lysende grønt punkt i bakgrunnen er et stort pluss for bildet, men det må nok innrømmes at dette var ganske tilfeldig. Bildet er beskåret i etterkant, for det er umulig å ferdigkomponere et motiv som bare varer i et tidels sekund.
Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/2000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,7.

Noen bildeeksemper
Det er lettest å forklare fotografering gjennom bilder, så under er det samlet noen slike - med kommentarer som oppsummerer noen viktige sider ved sommerfuglfotografering.

Aurorasommerfugl, Anthocharis cardamines. Bildet er tatt halv ti om kvelden i slutten av mai, og synkende temperatur har fått den ellers urolige sommerfuglen til å sitte stille. Når de går til ro, klapper alle dagsommerfugler vingene sammen over ryggen, slik at de synes minst mulig. De er dermed vanskelige å finne, men er man heldig kan man i en slik situasjon få studere dem på nært hold og gi seg tid med fotograferingen. Dette er et av svært få sommerfuglbilder jeg har tatt med makroobjektiv. For å roe ned bakgrunnen er bildet tatt med stor blender og svært liten dybdeskarphet, og kameraet er derfor nøye plassert slik at hele vingen ligger i skarphetsplanet. Med dybdeskarphet på noen millimeter er selv kroppsbehåringen på sidene uskarp,men det gjør ikke noe så lenge øyet er skarpt. Bilder der sommerfuglen fyller nesten hele utsnittet kan lett bli kjedelige, men her får man likevel et inntrykk av miljøet arten lever i, og de duse fargene i sommerfuglen og omgivelsene harmonerer fint.

Olympus E-30, Zuiko digital 35 mm f 3,5 macro, blender 4, lukkertid 1/8 sek, ISO 100, stativ.

 

Idasblåvinge, Plebejus idas. Dette er en liten art som bare er en drøy cm lang. Bildet er tatt midt på dagen i full aktivitet, og er derfor tatt med 200 mm brennvidde for ikke å skremme motivet. Fordi sommerfuglen er såpass liten er bildet tatt helt på nærgrensen, dvs. at motivet er 85 cm fra objektivfronten. Blomsten og gresstrået med den mørkt grønne bakgrunnen illustrerer at bildet er tatt på en lysning i skogkanten, men uten en eneste forstyrrende detalj på grunn av den lange brennvidden (tilsvarer 400 mm med fullformat). En fin detalj er at både sommerfuglens og blomstens behåring ligger i skarphetsplanet.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 6,3, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -2,0 EV.

 

Purpurgullvinge (hunn), Lycaena hippothoe. Forstyrrende elementer i form av lysende strå og mye annet i bakgrunn, forgrunn og overalt ellers er ofte et problem ved sommerfuglfotografering. Her sitter sommerfuglen på et modent eksemplar av harerug (som er en populær art blant små sommerfugler). Ellers er bakgrunnen helt uten andre elementer enn grønnfargen, så renere enn dette kan det vanskelig bli. Problemet med å isolere sommerfuglen fra bakgrunnen ved å bruke en stor blenderåpning, er at dybdeskarpheten blir så begrenset. Da må man jobbe litt ekstra med fokuseringen, og gjerne vente til sommerfuglen stiller seg slik at skarphetsplanet dekker mest mulig. Uansett må øynene være i fokus, ellers oppfatter vi bildet som uskarpt.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.

 

Vanlig blåvinge, Polyommatus icarus. Den beste måten å isolere hovedmotivet fra bakgrunnen, er å senke seg ned på sommerfuglenes nivå og ta bildene fra siden. Her er bildet tatt så lavt at himmelen kan anes i bakgrunnen, som har fått fine fargetoner som går igjen i hovedmotivet. Det er sjelden mulighet for å drive "gartnerarbeid" uten å skremme sommerfuglen, så det lønner seg å vente tålmodig på at den skal sette seg på en blomst som er litt isolert fra omgivelsene - eller lete opp slike motiver dersom det er mange sommerfugler i aktivitet. Blåvinger har ofte vingene slått sammen over ryggen når de tar til seg næring, slik at det er mulig å få hele dyret i skarphetsplanet.

Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4, lukkertid 1/320 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

 

Vanlig blåvinge, Polyommatus icarus. Når sugesnabelen ikke er i bruk, slik som på disse bildene, må man være forberedt på at sommerfuglen kan fly sin vei når som helst. Her ble det jobbet med å få to hvite blomster på riktig sted i bakgrunnen, og det gikk akkurat. De utviskede blomstene krevde en ganske stor blenderåpning, og slik sommerfuglen står var det ikke mulig å få mye av den skarp på en gang. Øynene er viktigst; men her er også venstre fremvinge tålelig skarp.

Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 4,5, lukkertid 1/400 sek, ISO 100.

 

Østlandsk gullvinge, Lycaena virgaureae. Her er det brukt en 25 mm mellomring for å komme nærmere den relativt lille gullvingen, og nok en gang har valg av blenderåpning blitt en avveining mellom å få sommerfuglen skarpest mulig og omgivelsene så uskarpe som mulig. Blender 6,3 var så langt det var mulig å gå uten å ødelegge effekten med den utviskede prestekragen i forgrunnen.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5 + EX-25 mellomring, brennvidde 182 mm, blender 6,3, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.

 

Østlandsk gullvinge, Lycaena virgaureae. Samme sommerfugl og samme blomst som over. En litt trang, men harmonisk komposisjon etter litt beskjæring. Merk at sommerfuglen og de to blomstene vender i samme retning. Dersom blomsten vender seg til en side og sommerfuglen til den andre, kan bildet ofte virke rotete fordi øyet ikke får noe klart inntrykk av i hvilken retning hovedmotivet er orientert

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5 + EX-25 mellomring, brennvidde 182 mm, blender 6,3, lukkertid 1/800 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

 

Østlandsk gullvinge, Lycaena virgaureae. Som navnet antyder er ikke denne arten så vanlig vestpå, så jeg må ta med et bilde som viser hvordan den ser ut med vingene utslått. Med både sommerfugl og blomst pekende i samme retning kan det brukes et litt avlangt bildeformat, som gir plass til flere blomster og en hentydning om blomstereng.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 6,3, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

 

Vanlig ringsommerfugl, Aphantopus hyperantus. Trass i navnet er arten uvanlig utenom Østlandet, og har nå fått navnet gullringvinge. Uten at det er noe bedre, for vingene er ikke hverken ringformede eller gylne. På bildet er blomst og sommerfugl orienterte hver sin vei, men i dette tilfellet er det ikke noe problem fordi de utgjør deler av den samme diagonalen gjennom bildet. En diagonal som sommerfuglen dominerer med sin plassering i det gylne snitt. Bakgrunnen er helt rolig, bare med en fargeflekk som antyder flere tistler i bakgrunnen.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/1600 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV.

 

Gul myrsommerfugl, Colias palaeno. Med lang brennvidde og litt leting etter et bra sted å ta bildet fra, var det mulig å få en rolig bakgrunn i bildet selv om sommerfuglen satt på et bjørketre. Normalt hadde det vært vanskelig å gi seg så god tid med denne arten, som er en særdeles aktiv flyger, men akkurat dette eksemplaret ble funnet etter at det hadde satt seg til for kvelden.

Olympus E-410, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

 

Vanlig myrsommerfugl, Boloria aquilionaris. Bildet er tatt en kjølig dag i august, mot slutten av flygeperioden.Når det er overskyet og kjølig kan man med litt flaks komme over sommerfugler som sitter nedkjølte og passive i vegetasjonen, ute av stand til å røre seg noe særlig. Sjansen er størst på fjellet, i myrområder og heier der vegetasjonen er lav og oversiktlig.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/250 sek, ISO 200.

 

Okergul ringsommerfugl, Coenonympha pamphilus. Trass i at man stundom kan lese det motsatte, trenger man absolutt ikke noe makroobjektiv for å fotografere sommerfugler. Kanskje heller tvert om, for det kan være fint om bildet gir et inntrykk av artens levested. Dette er en relativt liten ringsommerfugl som lever i gressmark, noe som skulle gå tydelig fram av bildet...

Olympus E-30, Zuiko digital 14-54 mm f 2,8-3,5, brennvidde 54 mm, blender 5,6, lukkertid 1/250 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

 

Dagpåfugløye, Inachis io. Bilder av "sommerfugl i miljø" kan fort bli litt rotete, fordi sommerfuglene er små og lever i ustrukturerte omgivelser. Men mange arter er så iøyenfallende at de bokstavelig talt tiltrekker seg all oppmerksomhet, og da kan det gå likevel. Med en lang tele øker selvsagt sjansene betraktelig, fordi skarphetsdybden blir ganske liten. I dette tilfellet er det brukt en 200 mm (400 med fullformat) og sommerfuglen er en særdeles iøyenfallende art. Det hadde nok likevel gjort seg dersom det lyse strået nede i bildet ikke hadde vært der. Merk ellers at den store blenderen som må til for å unngå for mye forstyrende bakgrunn, fører til at mye av sommerfuglen kommer utenfor skarphetsplanet.

Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/250 sek, ISO 100.

Dagpåfugløye, Inachis io. Dersom det er viktig å få mest mulig av sommerfuglen skarp, kan man prøve følgende: Bruk en lang tele, ta bildene på lang avstand, og ta et utsnitt av bildet etterpå. Dybdeskarpheten blir større jo større avstanden til motivet er, som i dette tilfellet. Men man må naturligvis være nøye med skarpheten, og ha et kamera med god oppløsning slik at detaljene kommer fram selv om man forstørrer opp et utsnitt av bildet. Her er omtrent halve bildeflaten kuttet vekk. Det er mye detaljer her, men sommerfuglen trekker til seg oppmerksomheten, og den fjerneste bakgrunnen er helt uten detaljer. Legg merke til blomsterflua som kom surrende forbi.

Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/800 sek, ISO 100, eksponeringskompensasjon -0,3 EV.

 

Ringsommerfugl, Lasiommata maera. Alternativet dersom man ønsker mer av sommerfuglen skarp er å øke dybdeskarpheten ved å bruke en mindre blender. Her er det brukt blender 6,3, og sommerfuglen sitter slik at det meste av den er relativt skarp (sammen med blomsten den sitter på). Ulempen er selvsagt at også bakgrunnen blir skarpere og potensielt mer "rotete", så det er en fordel om elementene i bakgrunnen befinner seg på relativt lang avstand.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 6,3, lukkertid 1/1000 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

 

Mnemosynesommerfugl, Parnassius mnemosyne. Med utbredelse i fjellet i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane er denne arten en typisk vestlending, selv om den de siste årene også har dukket opp i Vinje i Telemark. Arten har også en ganske kort flygeperiode, hovedsakelig i juni. Bildet er tatt i begynnelsen av juli, og illustrerer at man må være oppmerksom på at tiden flyr dersom man vil ha bilder av sommerfuglene når de er på sitt fineste. På dette eksemplaret er de lyse hårene på kroppen slitt bort, og det har kommet noen rifter i vingene.

Olympus OM-D E-M1, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 6,3, lukkertid 1/1250 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -1,0 EV.

 

Svalestjert, Papilio machaon. Også her har slitasjen kommet langt, med kroppshårene slitt bort, de to "svalestjertene" forsvunnet, og det er et aldri så lite hull i venstre framvinge. Men så er bildet også tatt i oktober, på en strand i Hellas. Sjekk flygetidene dersom det er arter du er spesielt interessert i!

Olympus E-30, Zuiko digital 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 5,0, lukkertid 1/800 sek, ISO 100.

 

Tilbake

24.8.2020

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer