Ormeleik
Våren i år har gått litt i rykk og napp. Den begynte med god varme og spirende vårblomster allerede før nyttår, så kom kulden og bremset alle slike rekordforsøk; så kom påsken med varme igjen, før april frøs helt til. Mai begynte med en varm første dag, og etter det var det igjen ganske kjølig. Resultatet er at bjørkene grønnes to uker senere enn vanlig, og dette er første året jeg har opplevd samtidig blomstring av vårkål og løvetann...
Litt ute av rute er også hoggormene. Vanligvis kommer de krypende ut av steinrøysene sine for å legge seg til rette i solvarmt og tørt fjorårsgress i midten av april, men i år var det ingen vits i å sjekke ut hoggormlia i april. Den første varme dagen siden påske kom 1. mai, og da tok vi turen for å sjekke hvordan de hadde klart seg gjennom den merkelige våren. En av de sikreste hoggormplassene heromkring er en stor gressbakke, trolig en gammel slåttemark, med steinmurer og en stor rydningsrøys kledd med mose. Hoggormene overvintrer nede i røysa, og så kommer de ut i det varme og tørre gresset utover våren når sola skinner.
Vi var knapt kommet fram til stedet før Solfrid fikk øye på den første hoggormen i gresset. Og da jeg gikk bort for å se, fikk jeg øye på to andre som fulgte hverandre tett. Svært tett; de slynget seg bokstavelig talt om hverandre og så ikke ut til å bry seg om at jeg dukket opp.
Det er to hanner som er ute og danser, eller slåss, eller kanskje helst noe midt imellom, for det ser ganske ritualisert ut, som om de både måler hverandre og prøver å ta seg ut best mulig. Og ganske riktig, ved nærmere ettersyn oppdager vi en hunn noen meter unna, inne i den mosekledde steinura. Hun er tydelig mer forsiktig enn hannene, og tar turen innom et skjulested før kulden der inne ganske raskt driver henne ut i sola igjen.
Vi tar oss litt nærmere og blir sittende helt stille for å se hva som skjer. Hannene bryr seg ikke om oss, og de er så opptatte av hverandre at de neppe kan se hunnen. Men luktet henne har de nok sikkert. Jeg aner et håp om at de vil ta turen vekk fra det litt rotete gresset og over til det langt mer fotogene mosedekket på steinrøysa... De tar seg fram i ganske stor fart, slik at det til tider nesten er vanskelig å holde dem i søkeren. Innimellom må jeg kikke opp for å se hvor nær de er.
I det skrå terrenget er det vanskelig å holde balansen for to tett omslyngede slanger; de triller utfor og skiller lag. Mens de leter etter hverandre, kommer den ene like forbi stedet der hunnen ligger og følger med.
Om de to faller for hverandre får vi aldri fastslått, for like etter er den andre hannen også på plass og krever sin del av oppmerksomheten. De to konkurrentene tar straks opp dansingen, mens hunnen glir bort til et roligere sted.
På flat mark er nok hoggormens rituelle danseopptreden litt mer elegant enn her i steinrøysa, for det krever en viss samkjøring å holde balansen når man er to som skal snurre rundt samme akse. Gang på gang triller de utfor ujevnhetene, men finner raskt sammen igjen.
Samtidig som det to fletter seg rundt hverandre, er det tydeligvis om å gjøre å strekke seg lengst fram og innta den attraktive lederposisjonen med hodet strukket lengst fram. Det gjør ikke balansekunstene mindre anstrengende.
Etter hvert blir det ganske åpenbart at dette ikke er slåssing, men oppvisning. Både for hverandre (om ikke annet, så for å finne ut hvem som er lengst) og for hunnen.
Disse to hannene så ut til å være nøyaktig like lange, og da tar det tydeligvis en stund å finne ut hvem som til slutt skal trekke det lengste strået...
Mens hannene tumler rundt i tilsynelatende endeløs kappestrid, bestemmer hunnen seg for å ta en pause og slappe av i sola. Hun finner en flat, solvarm moseseng og slanger seg som best hun kan...
...og slik ser en avslappet hoggorm ut. Legg merke til hvor mye bredere kroppen har blitt på bildet under. Musklene er helt avslappede, og da siger kroppen sammen, ribbeina blir alene om å holde på tyngden, og hoggormen flater ut.
Vi tar det som en aldri så liten hedersbevisning at et vanligvis så nervøst dyr som en hoggorm slapper så fullkomment av i vårt selskap, men idyllen blir raskt forstyrret. En tredje hann kommer ut av steinrøysa, og får nok raskt overblikk over den gunstige situasjonen. Skal han benytte sjansen mens de to rivalene er opptatte med sitt?
Men denne hannen er mindre enn de to andre, og hunnen markerer sitt syn på saken ved å snu ryggen til. Den lille hannen innser realitetene, og drar heller ut for å utforske omgivelsene.
Imens er det full rulle noen meter unna. De to hannene har trillet helt til bunns foran steinrøysa, og jobber seg dansende oppover igjen.
Det er ikke ofte man får fotografere hoggorm underfra, men disse to er så ivrige at de minner om dansende kobraer. Den ene hoggormen ser ut som den har et ødelagt øye, men det kan være at det bare dreier seg om den siste resten av vårens hudskifte. Alt byttes ut, også det ytterste laget som dekker øynene.
De to danserne deiser plutselig ned like foran den tredje, mindre hannen. De legger neppe merke til den, men han blir skremt og setter opp en imponerende fart for å komme unna. I søkeren ser jeg at han tar retning rett mot der vi sitter, og da jeg kikker opp er han bare to meter unna. Jeg sitter på huk, men klarer å strekke fram en fot og trampe den i bakken foran flyktningen, så han skifter kurs og bøyer av nedover ura.
De to andre er helt i sin egen verden, og merker ingenting. Men nå har vi sittet og sett på de to danserne i tre kvarter, og ettersom hoggormhunnen allerede har konkludert med at de to ikke blir ferdige med det første og har trukket seg tilbake, gjør vi det samme. Det er jo grenser for hvor lenge man kan sitte på huk, tross alt.
Og i tilfelle du lurer: Nei, hoggormrivaler biter ikke hverandre. De hveser ikke engang...
Alle bildene er som vanlig tatt med en Olympus OM-D E-M1 med en Zuiko 50-200 mm f2,8-3,5, der hele brennviddeområdet var i bruk, og med blender fra 3,5 til 13 og lukkertider fra 1/250 til 1/4000 sekund med ISO 200
22.05.21