DxO PhotoLab: Beste støy- og skarphetskontroll til nå, og takk og farvel til Lightroom
Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg holder meg til Olympus og 4:3-formatet med den lille bildebrikken. Svaret har vært ganske enkelt. Jeg tar bilder av både landskap, dyr og fugler, og de to sistnevnte motivene krever i stor grad bruk av teleobjektiver. Når man i tillegg gjerne oppholder seg i fjellet langt fra vei, spiller vekten på fotoutstyret en vesentlig rolle. I den delen av landet jeg bor spiller det forsåvidt en rolle nesten uansett, for det går gjerne i oppoverbakke uansett i hvilken retning man beveger seg.
De mest brukte objektivene mine er en 50-200 mm f2,8-3,5 som veier 995 gram, og en 300 mm f4 som veier 1270 gram. Med tanke på forstørrelse og bildeutsnitt tilsvarer det henholdsvis 100-400 mm f2,8-3,5 og 600 mm f4 i fullformat. Dersom jeg hadde brukt et fullformatkamera og skulle skaffe meg like lyssterke objektiver med samme brennvidde, hadde det blitt tungt å bære: Nikon hadde en gang en 400 mm f 3,5; den veide 2,8 kg. Ellers finnes det ingen 100-400 mm objektiver med like god lysstyrke som den nevnte Olympus-zoomen, og de som har samme brennviddeomfang er likevel tyngre, alle sammen. Enklere er det med 600 mm f4, det letteste av disse til fullformat ser ut til å være Sony FE 600mm F4 GM OSS som veier 3040 gram.
Men hva med støy, oppløsning og detaljeringsgrad i bildene? Der må det vel være forskjeller? Og joda, det er det. En fullformat bildebrikke på 40 eller 60 megapiksler gir høyere oppløsning og derfor skarpere bilder enn en bildebrikke på 20 megapiksler i 4:3-format. Det er vanskelig å presse mer detaljer ut av en 4:3-brikke enn det som gjøres nå, for ettersom den bare utgjør en firedel av arealet på en fullformatbrikke, tilsvarer den jo en fullformatbrikke på 80 megapiksler! Når det gjelder støy (korn) i bildene, er derimot ikke forskjellen nevneverdig mellom 4:3 og fullformatbrikker med mange megapiksler.
Men alt dette er ikke så viktig lenger. Som tidligere omtalt finnes det programvare som fjerner støy og gir mer detaljer i bildene, og denne utviklingen går stadig videre. Jeg har blant annet brukt programmer fra Topaz med gode resultater, og i løpet av året har jeg også sagt endelig farvel til Adobe Lightroom og hoppet over til DxO PhotoLab 6. Dette er et komplett bildebehandlingsprogram, og ikke et spesialprogram som f.eks DeNoise fra Topaz. Men det gir likevel helt overlegne resultater når det gjelder støyfjerning, skarphet og oppløsning!
På samme måte som Sharpen, DeNoise og Gigapixel fra Topaz bruker PhotoLab kunstig intelligens i lettutgave for å optimere støyfjerning og skarphet, ved at en prosessor har gått gjennom millioner av bilder for å lære hvordan f.eks. strukturene i en fuglefjær skal se ut. Men det virker som opplæringen har gått noen steg lenger i PhotoLab enn hos konkurrentene.
Sidensvans på høstbesøk.
OM-1, Zuiko FT 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 169 mm, blender 3,4, lukkertid 1/100 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Dessverre kan ikke et nettbilde i liten størrelse yte rettferdighet til detaljene etter at bildet har vært gjennom DxO PhotoLab 6, som virkelig får hentet fram de små detaljene. I tillegg til å fjerne alt av bildestøy.
For å virkelig dykke ned i detaljene må det tas utsnitt i størrelsesforhold 1:1. Bildet under er av en kjøttmeis der fuglen et øyeblikk satt helt i ro, og skarphetsplanet ligger i tillegg slik at detaljene kommer godt fram over det meste. Under der igjen er det gjort et utsnitt i 950 pikslers bredde av det behandlede bildet, slik at 1 piksel i bildet tilsvarer 1 piksel på nettsiden (1:1).
OM-1, Zuiko FT 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 158 mm, blender 3,5, lukkertid 1/320 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
DxO PhotoLab har videreutviklet sin Deep Prime støyfjerningsmotor, som i denne utgaven finnes i fire nivåer: High quality, som tross i navnet "bare" ligger på nivå med vanlig, god støyfjerningsprogramvare (omtrent som Lightroom). Så følger de ulike utgavene av den mer avanserte støyfjerningen med maskinlæring: Prime, Deep Prime og Deep Prime XD. Den siste er den mest effektive, og den jeg bruker fast - men i noen tilfeller kan det være greit å nøye seg med trinnet under for enkelte bilder. Men dette er bare halve moroa, for prikken over i'en er neste trinn i prosessen; Lens Sharpness. Her bruker DxO sin mangeårige erfaring med testing av optikk og kamerasensorer som mange kjenner fra nettstedet DxOMark. "Lens Sharpness" er tilgjengelig for kombinasjoner av kamerahus og objektiver som DxO har testet og utviklet en "DxO optics module" for. Alle mine kombinasjoner av gammelt og nytt på kamera- og objektvifronten har fått sin modul, så det meste av annet utstyr er nok også dekket. Jeg har bare registrert ett unntak: Der jeg har brukt den gamle Olympus FT 1,4x telekonverteren, kan jeg ikke bruke "Lens Sharpness". Den telekonverteren har jeg riktignok bare brukt i svært liten grad, men det hadde vært fint om også den var inkludert - for der den har vært i bruk er bildene noe myke i teksturen (for å si det pent). Den nyere kombinasjonen av OM-1, mFT 300 mm f4 og mFt 1,4x telekonverter finnes det en modul for.
Men hva PhotoLab faktisk bidrar med, er ikke så lett å se ved å studere bare resultatet. Utgangspunktet er like interessant, og under er begge satt opp side om side:
Bildet til venstre viser den ubehandlede raw-fila. Det er skarpt, men med så mye forstørrelse går det greit fram at det er en del å hente før detaljoppløsningen er på høyde med et bilde fra en fullformatbrikke. Og det er akkurat det ekstra skarphetsnivået PhotoLab klarer å hente ut. Programmet har lært seg hvordan fjær er bygd opp, og resultatet er at forskjellen mellom små og store bildebrikker viskes ut. Ganske imponerende at min gamle 50-200 mm, som kostet i underkant av ti tusen da det gikk ut av produksjon, nå kan gi bilder med samme detaljnivå som fullformatobjektiver med en prislapp som ligger fem til ti ganger høyere!
Dette betyr at det nå er mulig å få bilder man tidligere rett og slett ikke kunne ta, som for eksempel små utsnitt av bilder fra 4:3-bildebrikker. Under er et bilde av en stjertmeis som jeg tidligere ikke engang ville vurdert å ta, fordi hovedmotivet er for lite:
OM-1, Zuiko mFT 300 mm f 4, blender 4, lukkertid 1/400 sek, ISO 400, eksponeringskompensasjon -1,0 EV
Og slik ser stjertmeisen ut i utsnittsforhold 1:1 etter en runde i PhotoLab. Normalt ville jeg nok ikke ta et fullt så voldsomt utsnitt, men her er poenget bare å vise hvor mye detaljer programvaren kan hente ut av en rawfil. Nå er dette bildet riktignok tatt med en skarp Zuiko mFT 300 mm f4, men likevel er det tydelig at Photolab ikke bare har fjernet det som fantes av bildestøy, men også hentet ut et detaljnivå som tidligere ikke var mulig. Det kan jo hende at Lightroom og andre bildebehandlingsprogrammer har blitt bedre etter at jeg hoppet av etter versjon 6 (den siste utgaven før Adobe gikk over til abonnementsordning), men ut fra det jeg ellers har sett er det nok ingen tvil om at PhotoLab ligger langt foran.
Et annet eksempel; denne gangen et utsnitt av en svarthalsdykker på et oversvømt område, først i "helfigur" og deretter i 1:1 før og etter bildebehandling:
OM-1, Zuiko mFT 300 mm f 4, blender 4, lukkertid 1/3200 sek, ISO 200, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Til forskjell fra Topaz Sharpen, der oppskarping er en noe uforutsigbar prosess - noen ganger helt fantastisk, andre ganger med lett synlige, kunstige bieffekter - er resultatene fra Lens Sharpness i DxO PhotoLab konsistent gode. En forutsetning som det er viktig å merke seg er likevel at bildene bør være relativt skarpe i utgangspunktet, for som med all annen skarphetsprogramvare kan heller ikke denne redde uskarpe bilder. Dette går ut på å hente ut det beste fra kombinasjonen av bildesensor og objektiv, basert på testing og korrigering/maksimering av den optiske ytelsen.
Når det gjelder reelt uskarpe bilder, kommer ikke DxO med fagre løfter om å berge noe som helst. De henter det maksimale ut av et bilde basert på laborietester av objektiver og bildebrikker/sensorer, og kan ikke "redde" et bilde som har blitt uskarpt på grunn av bevegelse eller feil fokus. Det kan ikke noen annen programvare heller, selv om mange av dem prøver å gi inntrykk av noe annet i reklamen. Men om det nå er mulig å identifisere en fjærstråle eller lignende (vi holder oss fremdeles til fuglebildene, for enkelhets skyld) er det mulig å gjøre i alle fall de delene av bildet skarpere. Bildet av løvmeisen under er dessverre ikke helt skarpt. Det kan man ikke se så godt her, ettersom bildet er forminsket for å passe inn på nettsiden, men skarphetsplanet ligger omtrent to cm på denne siden av fuglens øyne. Og det er jo synd; for både lyset, posituren og bakgrunnen er jo nær det beste man kan håpe på.
OM-1, Zuiko FT 50-200 mm f 2,8-3,5, brennvidde 200 mm, blender 3,5, lukkertid 1/640 sek, ISO 800, eksponeringskompensasjon -0,3 EV
Nok en gang blir det derfor utsnitt i størrelsesforhold 1:1. Først originalen rett fra raw-filen, og deretter samme utsnitt etter behandling med DxO PhotoLab:
På det nederste bildet ser vi hvordan programmet henter ut alt som er å hente ut av informasjon om strukturer i fjærene. Den "kunstige intelligensen"s bidrag her er nok å hente ut informasjon om selv de svakeste antydninger til fjærstråler, slik at de passer inn med de som er litt mer tydelige. PhotoLab er ellers spesielt dyktig til å rekonstruere fugleøyelokk; så også i dette tilfellet. Legg merke til de karakteristiske mikrofjærgruppene langs kanten av det nedre øyelokket.
Noen av fjærstrålene på det nederste bildet er litt for brede og "utgnidde", men det kommer av at jeg har kjørt opp effekten av LensSharpness litt i meste laget. Det ble en avveining mellom å få mest mulig av bildet til å se skarpt ut, eller å gjøre fjærstrålene mest mulig naturlige ved store forstørrelser som her. Og da vinner selvfølgelig førstnevnte. Og bildet ble bra, det. Men forutsetningen er som sagt at det må være strukturer i bildet som programmet kan kjenne igjen og gjøre noe med.
Bildene av løvmeisen er tatt med 800 ISO, men høy ISO alene er ikke nok til å gjøre jobben vanskelig for DxO Photolab. Bildet av rødstrupen under er et 1:1 utsnitt av et bilde tatt med 1600 ISO:
OM-1, Zuiko mFT 300 mm f 4, blender 4, lukkertid 1/320 sek, ISO 1600, eksponeringskompensasjon -0,7 EV
Det er ikke mye støy i dette bildet, og skarpheten er det heller ikke noe å si på. Jeg har ikke tatt bilder med høyere ISO enn dette i nyere tid, men ut fra det jeg har sett av bilder tatt av andre med mindre hemninger når det gjelder ISO, ser det ut til at bilder tatt i godt lys med vesentlig høyere ISO enn dette kan bli svært bra etter en runde i DxO PhotoLab. Bilder tatt i svakt lys og bilder som er undereksponerte har rent generelt mindre detaljer og stedvis store flater der det er lite informasjon å hente. Bildestøy/kornstruktur i et bilde blir på sin side også langt mer fremtredende jo lenger eksponeringstiden er (særlig ved høy ISO, der den elektriske interferensen mellom de enkelte pikslene på bildebrikken øker), slik at detaljene forsvinner i korn/støy. Resultatet er at bilder med ISO over 4-5000 og som er tatt i dårlig lys med liten uttegning av detaljer, ikke kan berges av PhotoLab og bli like bra som bilder tatt i godt lys. De kan riktignok bli skarpe dersom utgangspunktet er godt, men det blir fort store flater uten detaljer.
Merk ellers at støyfjerningsprosessen i DxO PhotoLab er ganske kapasitetskrevende for PCen, og resultatet blir derfor bare vist i et lite vindu i høyremargen. Den fulle effekten er ikke synlig på resten av skjermbildet, så de ferdige jpeg-filene kan det lønne seg å sjekke i et annet bildeprogram mens man jobber i PhotoLab. Jeg bruker Olympus Viewer 3 på grunn av den raske og detaljerte visningen, men det finnes også enklere bildevisningsprogrammer som følger med på lasset når man skaffer seg en datamaskin.
Men hvordan er PhotoLab ellers? Dette er jo som sagt et komplett bildebehandlingsprogram, ikke et spesialprogram for fuglefjær (det er bare tilfeldigvis fugler jeg har fotografert mest av i det siste). Oversiktsskjermen kalles "PhotoLibrary", og ser slik ut:
Til venstre har man oversikt over mappestrukturen på PCen, og kan velge hva man vil se på. Jeg har kuttet ut Adobe Lightroom fordi det bare finnes i abonnementsversjon, men et annet irritasjonsmoment er at man må "importere" bildene eller mappene man vil se nærmere på. Dermed blir man sittende med et dobbelt sett av disse filene, som tar opp plass på PCen slik at det jevnlig må ryddes unna unødvendige Lightroom-mapper med duplikater av filene. Det skal sikkert være godt for et eller annet, men jeg har aldri skjønt poenget. I DxO PhotoLab henter du fram den raw-filen du vil jobbe med fra mappen den ligger lagret i, gjør de endringene du ønsker, og lagrer resultatet i en annen mappe med ferdige jpeg-filer. På høyre side av skjermen kan du se exif-data for bildet du velger (i dette tilfellet kjøttmeisen som er uthevet med grå ramme rundt bildet). Under exif-dataene er det rom for å legge inn egne metadata for å administrere, beskrive og kategorisere bilder (IPTC-data), for dem som ønsker det.
Dersom du dobbeltklikker på et bilde, skifter visningen til "Customize", og da kan skjermen se slik ut:
Om vi begynner på høyre side denne gangen, er det der vi finner de ulike redigeringsmulighetene. Disse er fordelt på seks ulike faner på horisontal rekke nesten helt øverst: 1) Lysjusteringer, 2) fargejusteringer (vist her), 3) støy- og skarphetsjusteringer, 4) utsnitt og justeringer av horisont m.m., 5) lokale justeringer (på bare deler av bildet) og 6) vannmerking. Det vil bli litt for mye av det gode å se nærmere på alt sammen, men ettersom det sikkert er mange Lightroom-brukere blant oss, kan det gjerne være interessant å se nærmere på hvordan de to konkurrerende programmene takler ulike oppgaver. Her må det understrekes at jeg ikke har prøvd nyere Lightroom-utgaver enn 6.0.
Lysjusteringer:
I tillegg til vanlig eksponeringskompensasjon har PhotoLab et par ekstra funksjoner, kalt DxO Smart Lighting og DxO ClearView Plus. Den første foreslår en "ideell" eksponeringsjustering av bildet, som regel blir det lysere (men uten at høylys brenner ut, vel å merke). Jeg foretrekker å finjustere eksponeringen selv. Den andre kan brukes for å øke kontrasten på bilder tatt under vann eller i tåke på en enkel måte, og jeg har brukt den til undervannsbiler med godt utbytte. Men den viktigste funksjonen når det gjelder lysjusteringer er uten tvil det PhotoLab kaller Selective Tone, og som i Lightroom ligger uner "Basic". I PhotoLab kan du justere Highlights, Midtones, Shadows og Blacks, mens Lightroom lar deg justere Highlights, Shadows, Whites og Blacks. De er noenlunde samsvarende, bortsett fra Whites i Lightroom, som er en mindre følsom versjon av Highlights og ikke bidrar med mye nyttig. Disse funksjonene har lenge vært blant hovedgrunnene til å bruke Lightroom, for her kan lyse partier gjøres mørkere uten å påvirke eksponeringen av de mørkere partiene i motivet, og mørke partier kan gjøres lysere uten å pavirke de lyse partiene i motivet. Photolab har den samme funksjonaliteten, men lyse og mørke partier kan ikke justeres uavhengig av hverandre i like stor grad som i Lightroom. Bruker du f.eks. Highlights i PhotoLab til å gjøre skyene på himmelen mørkere, gjør du samtidig resten av motivet litt mørkere. Resultatet blir ikke like bra som i Lightroom, selv etter lang tid med fininnstillinger, så her er Lightroom klart best. Utover disse justeringene kan man i PhotoLab justere kontrast og vignettering, og fikle med tonekurve og gamma for dem som har behov for det.
Fargejusteringer:
Dette er den andre hovedgrunnen til at jeg brukte Lightroom i mange år. Egentlig bruker jeg ikke mye fargejusteringer utover å justere hvitbalansen, men av og til er det greit, eller kanskje til og med nødvendig, å fremheve en farge litt mer enn de andre. Med Lightroom kan du justere fargetone (hue), metning (saturation) og lyshet (luminance) av hver av åtte grunnfarger: Rød, oransje, gul, grønn, akva, blå, purpur og magenta. Det fine med Lightroom er at justering av grunnfargene påvirker en ganske stor spennvidde av beslektede farger. Brun er jo en ganske vanlig farge i naturen, og for å justere den tar du utgangspunkt i oransje. Prøver du på tilsvarende måte å øke fargemetningen i et bilde med mange brune toner i PhotoLab ved å justere oransje, skjer det derimot ikke så mye annet enn at det lille som eventuelt måtte være av reelt oransje farger får økt metningen. Men her er PhotoLab bygd opp på en annen måte enn Lightroom. Det er ikke noen egen glidebryter for fargetone, så du må enten bruke fargeplukkeren (pipettesymbol) i fargehjulet som synes på bildet over, og velge den fargen i bildet som du vil justere, eller bruke finjusteringer på fargehjulet for hver enkeltfarge. Det tar mer ganske mye mer tid enn i Lightroom, men sluttresultatet blir like bra med litt trening.
Støy og skarphet:
Her er det utklassing fra PhotoLabs side. Lightroom har også etter hvert fått KI-assistert støyfjerning, og der er det muligens ikke så stor forskjell lenger (har ikke prøvd den muligheten), men når det gjelder skarping av bildene bruker Lightroom fremdeles bare det gamle opplegget med glidebrytere for styrke, radius og nivå. Der kan man sitte og fikle lenge uten at det blir så mye bedre, selv om Lightroom nok er blant de bedre når det gjelder den metoden. Du kan bruke den metoden i PhotoLab også, men hvorfor skal man nå det når DxO kan gi deg fordelen av tiår med objektivtesting og tilpasning av moduler for enkeltobjektiver? I denne gruppen av funksjoner finnes ogsåjustering av kromatiske avvik, røde øyne og moiré. Den siste brukte jeg ikke bildet av kjøttmeisen over, der moiretendenser er synlige i rygg- og vingefjær. Disse forsvinner ved bruk av denne funksjonen, og det er noe jeg ikke har sett andre steder.
Utsnitt og horisont:
En horisont som ikke er i vater, kan enten justeres etter øyemål med en glidebryter, eller ved å plasserer to punkter på rett sted og la bildet justere seg inn automatisk etter dem. Utsnitt (beskjæring) går enkelt og greit, og justering av perspektiv er det rikelige muligheter for ved å legge inn korreksjonslinjer enten vertikalt eller horisontalt, eller begge deler. Fortegning kan justeres manuelt eller med bruk av den automatikken som ligger i de tidligere omtalte DxO optics modulene, som finner den ideelle korrigeringen for akkurat det objektiver du har brukt.
Lokale justeringer:
Med dette verktøyet kan man markere en større eller mindre del av bildet, og deretter gjøre lokale justeringer av belysning (med muligheter som omtalt under "Lysjusteringer"), farger (med muligheter som omtalt under "Fargejusteringer") og/eller detaljer (med mulighet for å justere skarphet opp eller ned).
Vannmerking:
Den siste fanen viser mulighetene for å sette sitt eget vannmerke på bildet.
Over hovedbildet er det ellers snarveier til noen enkle funksjoner, som beskjæring, "fargeplukker" til hvitbalanse, horisont- og perspektivkorrigering, retusjering (som gir vesentlig mer spillerom enn punktretusjen i Lightroom) og rødøyejustering. Alt i alt er DxO PhotoLab et komplett og svært bra bildebehandlingsprogram som er lett å bruke (etter noen dagers utprøving), og som gir svært gode resultater. For min del er det støyfjerning, skarphet og detaljeringsgrad som har stått i sentrum, og der er programmet i en klasse for seg. De betenkelighetene jeg av og til kanskje kan ha hatt når det gjelder bildestøy og skarphet med 4:3 sensoren i Olympuskameraene er definitivt historie, for med hjelp av DxO PhotoLab er det nå egentlig bare filstørrelsen som gjør det mulig å skille 4:3-bildene fra bilder tatt i fullformat. En revolusjon, intet mindre, og for å avslutte der vi begynte kan nå 4:3-eiere le hele veien til fjelltoppen...
NB: Jeg ser på nettet at det finnes programvare fra Google som kalles Photo Lab, men den har ingenting med DxO PhotoLab å gjøre. Og så kan det jo være greit å vite at DxO PhotoLab 6 nå er avløst av versjon 7. I skrivende stund koster den 229 dollar (som tilsvarer 2337 kroner en gang for alle), men dersom du sverger til Adobe Lightroom (som koster det samme etter 18 måneders abonnement) finnes det et annet program fra DxO som gjør de samme justeringene av støy og skarphet/oppløsning som PhotoLab, og som finnes som plugin til Lightroom. Det heter DxO PureRAW og koster 1316 kroner.
28.12.2023